Quantcast
Channel: Norske bokblogger » 2013
Viewing all 132 articles
Browse latest View live

Kråkejenta, av Eriksson & Sundquist

$
0
0
Jeg er ikke helt komfortabel med å gi denne boken oppmerksomhet i form av et bokblogginnlegg, men noen ord må likevel ut. - Jeg må bli ferdig med den.
 
 
 
Kråkejenta, av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist
 
Sjeldent har jeg lest en krimroman som gir meg kvelefornemmelse og vondt i magen. Kråkejenta er tidvis kvalmende, regelrett ekkel, sadistisk og bestialsk om incest og tortur. Forkvaklede menneskesinn, skam, mishandling og omsorgssvikt i uskjønn forening. Jeg har drømt om boken og jeg har lengtet etter å fortsette lesingen.
 
Det er det verste av alt. Leselysten tross det grufulle i handlingen. Alle de unødvendige beskrivelsene, fraværet av taushet er gull. Denne iveren til å fortsette å lese, forstå mer, vite litt til. Det verste er ikke selve handlingen, men at handlingen er forvandlet til underholdning.
 
Akkurat derfor ønsker jeg ikke å anbefale boken videre. Det er noe uetisk over det hele, noe som personlig frastøter meg, så kan du avgjøre selv om dette er verdt å bruke tiden din på.
 
For det er jo slettes ingen dårlig bok. De 400 sidene er delt inn i mange små kapitler og er rask å lese ut. Uvanlig medrivende og ryddig til tross for mangel på kronologisk rekkefølge og flere fortellerstemmer. Språket flyter lett og det er ingenting å utsette på det. Det er helt greit, ingen spesielle svakheter. Dessverre får man kanskje si, for dette er ingen bok jeg ønsker å like.
 
Forfatterne Jerkel Eriksson og Håkan Sundquist spinner i fellesskap historien om den sterkt psykotiske Victoria, som i hele sin oppvekst ble seksuelt misbrukt av sin far. Moren snudde seg alltid bort. Også i voksen alder har misbruket og fornedrelsen fortsatt, men overgriperne er mannen i gata. Victoria orker ikke lenger å være noe offer. Nå er det hennes tur.
 
Kråkejenta er første bok i triologien om Victoria Bergmans svakhet. Med en vesentlig dose velvilje kan denne leses frittstående om man godtar å ikke få svar på alle spørsmål.
 
Like uvanlig som at to menn skriver om en kvinnelig antihelt, er det også at stort sett resten av persongalleriet omhandler kvinner. Etterforskeren Jessica og psykologen Sofia er begge svært vesentlige i historien. Begge har problematiske privatliv, noe som får øyensynlig vel mye fokus i historien. Selvsagt har Eriksson og Sundquist et mål med det hele, uten at mer skal røpes. Det kunne lett tippet over i banaliteter, men det emosjonelle fraværet redder helhetsinntrykket. Kun en gang går det galt. – Og da går det fryktelig galt.
 
Galt går det også i bokens handling. Klart det gjør det. Galskapen florerer. Det er ubehagelig og motbydelig. Den fungerer godt som psykologisk thriller, selv om man allerede halvveis i boken fatter mistanke. Spørsmålet er heller om velformulert, detaljrik sadisme virkelig er egnet som underholdning.
 
 

Kilde: Bok lånt av kollega. Jeg takker høflig nei til tilbudet om de to andre.
Andre bokbloggere: (Berit) (Bokelskerinnen) (Bea) (Tralletonetroll) (Rita)
... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Fire kjappe omtaler av norske ungdomsromaner

$
0
0
Det er viktig for meg å skrive om bøkene jeg leser, både mens jeg leser de og umiddelbart etter at bøkene er ferdiglest. Formidle tankene rundt boken mens alt enda sitter i kropp og hode. Stort sett har jeg greid dette i år, men noen glipper har det vært. 

Dette er oppgjørets time: En er like vakker som tittelen tilsier, en likte jeg ikke like godt som jeg trodde, en likte jeg bedre enn jeg klarte å beskrive, og en fant jeg temmelig bortkastet. Tre av fire er utgitt i 2013, samtlige er av norske forfattere.

Her er fire kjappe om ungdomsbøker lest i 2013:


Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn

Det er sommar, og alt er annleis. Onkel Simon flyttar inn hjå Henrik og mora. Simon og Henrik har alltid hatt eit nært forhold, men nå er Simon sjuk, veldig sjuk. (...) Så vakker du er fortel historia om ein gut som er i ferd med å bli ein mann, mens ein annan ung mann visnar bort.

Så vakker boka er! Vakkert språk og vakker handling. Jeg leser altfor sjeldent bøker på nynorsk, av grunner jeg ikke kan fatte, for jeg forsvinner hver bidige gang inn i en tilstand av ren og skjær eufori. Med enkle, men effektfulle, ord og vendinger lar forfatteren leseren leve seg inn i sinnstemningen til Henrik. Henrik som må forsone seg med sin onkels, storebrors, reservepappas dødskamp, samtidig som han opplever sitt livs største lykke så langt: forelskelsen i Kjersti, en lykke som nærmest eksploderes når også hun er forelsket i ham. 
Det er rart, sa eg.
Kva då? svarte Kjersti.
Kor glad og ulykkeleg ein kan vere på samme tid, svara eg.

Kilde: Gitt i gave av min hemmelige boknisse, Silje fra Så Rart


Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad

David Hansen, er tretten. Denne høsten skjer det to skjellsettende begivenheter i livet hans. Han deltar i Kvitt-eller-dobbelt, der han ryker ut på 24 000-kroners spørsmålet, og venninnen, Karine, klassens mest populære, blir sporløst borte. David er sykelig opptatt av fysikk. Han tenker og spekulerer rundt alskens spørsmål fra fysikkens verden. Einsteins relativitetsteori, kvantefysikk, tidsreiser og disses paradokser, kosmologi, hvorvidt det finnes et uendelig antall univers.

Ufo! Ufo! er en ungdomsroman jeg virkelig gledet meg til å lese. Fysikkens Sofies verden, ble det sagt under Cappelen Damms høstmøte. Vitenskap og underholdning i skjønn forening, forventingene mine var skyhøye. Jeg fikk dog ikke helt det jeg forventet.

Plottet er syltynt, men romanen er like fullt en Pandoras eske av kunnskap. Med humor og et snev av spenning serveres leseren uendelig mye fun facts om alt mellom himmel og jord. Bokstavelig talt. All honnør til forfatteren for å formidle dette på en underholdende og medrivende måte. Jeg skulle bare ønske han hadde jobbet litt mer med selve handlingen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.


Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Om Susanne som pleier å ta samme buss som Elias, men plutselig ikke gjør det lenger. Om Elias som sender henne en e-post - og får svar! Om Susanne som forteller at den blå permen der mye av livet hennes er samlet, har blitt stjålet. Om Elias som klarer å stjele permen tilbake for henne. Om deres e-postforhold, og at de en dag avtaler å møtes ...

Boken er resultat av et annet e-postforhold, denne mellom forfatterne som på hver sin kant har produsert sin andel av historien. Elias på nynorsk og Susanne på bokmål. Dialoger, men samtidig monologer. De forteller om sine tanker, holdninger og gjøremål, uten å egentlig få svar – eller ønske å få svar. Ei heller lytter de til den andre. Ikke egentlig.

Susanne er unnvikende og påpasselig med å fortelle så lite som mulig. Elias er den strake motsetning. Det er fascinerende å være vitne til hvordan de to endrer seg til det motsatte. Det hele er søtt og romantisk og en tenåringpikes ultimate ønskedrøm. En gutt ser deg på gata, eller bussen, og forelsker seg i deg. Oppsøker deg. Drømmer om deg. Søtt, romantisk, men også skremmende. Det er dette ukjente, kanskje farlige som lurer i bakgrunnen. Dette at man aldri kan vite, aldri kan kjenne noen fullt ut.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget.


Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy, av Ingrid Schibstedt Jacobsen

Ingrid oppdager mannen i sitt liv, hennes Mr. Darcy, i en bar. Og i motsetning til Jane Austens heltinner har hun ikke tenkt til å bli sittende og vente. Hun forserer alle hindringer i jakten på drømmemannen, og følger ivrig sporene som løper fra en pub i Kragerø, via Fru Hagen på Grünerløkka, frem til Hells Angels' illegale klubb.

Den norske chic-liten er høyst underholdende i begynnelsen, men desto mer irriterende og intetsigende jo lenger ut i boken man kom. Forstyrrende stor forskjell mellom første og andre halvdel. Andre halvdel er relativt uengasjerende, vesentlig mer om jakten enn selve følelsene rundt valg av ettertraktet objekt.

Hovedpersonen Ingrid fremstår som usedvanlig umoden for alderen. Hun er fullstendig fiksert på sin Mr. Darcy, og ingen andre makter å fange hennes interesse. Jane Austens klassiker er stadig brukt som referanse, men sjeldent om noen gang blir andre bøker, ei heller andre av hennes bøker, nevnt. Det er pussig i seg selv. Pussig er også det unaturlig gammeldagse språket. 

Goodwill, med en solid hake, for overdådig mimrefaktor. Pluss for Seigmenn-låter, minus for å vaske håret med Pantene Pro-V. Det er litt vel mye av det gode, og enkelte minner stammer nok fra lengre tid tilbake enn det gylne år 1999. Det henger bare ikke helt på greip.

Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på boksalg.
... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Top Ten Tuesday: Bøker jeg har lest i år + lesemålene fra 2013

$
0
0

Topp ti bøker fra 2013


Da er det nyttårsaften, og leseåret 2013 har bare noen timer igjen. Dagens Top Ten Tuesday (fra The Broke and the Bookish) handler om de bøkene man har lest i 2013 som har gjort et spesielt inntrykk på en.

1. Rachel Aaron: The Legend of Eli Monpress (omnibus av The Spirit Thief, The Spirit Rebellion og The Spirit Eater). Det er kanskje ikke den aller beste av bøkene jeg har lest i år, men det er noe forfriskende, originalt og lettbeint men likevel alvorlig ved bøkene som jeg bare elsker. Eli Monpress er en tyv - en mestertyv, hvis du spør ham - og en trollmann. Han har ett mål: Å bli viden kjent som den aller beste tyven i verden. Hva er vel da bedre enn å stjele en konge?

2. Benedict Jacka: Fated. Den første boken i serien om Alex Verus. Alex Verus eier en magibutikk i London og kan se inn i fremtiden - hva resultatene av handlingene hans eller andres vil bli. Det er til tider veldig tydelig at forfatteren har lest og liker Dresden Files, spesielt i denne første boken, men serien står virkelig på egne bein.

3. Paul Cornell: London Falling. Mener jeg har skrevet om denne før - creepy som fy. Om den London som er i Alex Verus-bøkene virker farlig, men fascinerende, er London i Cornell sin bok et London man håper man aldri møter.

4. Robert Knapp: Invisible Romans. Forfatteren har lett i alle mulige kilder og funnet informasjon om yrker og mennesker man ikke hører så mye om i andre historiebøker. Det var ikke bare temaet som var fascinerende, men forfatteren skriver veldig bra og nyansert. Anbefales!

5. Ian Mortimer: The Time-Travellers Guide to Medieval England. En utfyllende og underholdende bok om middelalderens England - ikke bare nyttig for den som er interessert i perioden, men uvurderlig hvis man skriver episk fantasy...

6. Melissa Marr: Graveminder. Jeg vet ikke helt hva det var med denne boken - den er egentlig ikke min type bok i det hele tatt - men den fengslet meg, og jeg hadde problemer med å legge den fra meg.

7. Ann Aguirre: Grimspace. Boken har vært på ønskelisten min veldig lenge, og jeg bestilte den til slutt nå i høst. Men så ble den stående i bokhyllen til jeg kom på å ta den med hjem til jul. Jeg skulle bare lese den første siden en kveld, så ble det to, og tre, og så var halve boken ferdig uten at jeg hadde klart å legge den fra meg i det hele tatt. Resten av boken ble lest like fort dagen etter. Boken er original og fascinerende og velskrevet, og det er umulig å vite hvordan ting ender. Settingen minner litt om TV-serien Firefly, med en Corporation som styrer det meste av den kjente delen av verdensrommet, og en betjening på et romskip som ikke er helt begeistret for dem. Men det er mye mer enn bare det.

8. George Mann: The Executioner's Heart. Boken er litt uti serien om Newbury og Hobbes, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, og jeg skal derfor ikke skrive så veldig mye om hva den handler om. Jeg har ventet på boken og ble ikke skuffet - det gjorde fysisk vondt å lese den til tider, men du verden.

9. George Mann: The Casebook of Newbury & Hobbes. En novellesamling fra universet til serien i punkt 8. Den strekker seg fra før bok én til etter Executioner's Heart. Jeg er vanligvis ikke så glad i noveller, men disse var bra.

10. Mike Carey: The Devil You Know. Felix Castor er en London-basert, frilans eksorsist (tilhører ikke et kirkesamfunn), og med det neste oppdraget sitt får han en oppgave som kanskje går over hodet på ham. Gleder meg til å lese resten av serien!


Lesemålene for 2013

Nyttår er også tiden for å se tilbake på lesemålene for 2013. Jeg trodde ikke jeg kom til å ha oppnådd særlig mange av dem, men glemte at jeg hadde vært litt lur i fjor...

Lesemål:
- Lese minst 36 bøker, dvs. 3 per måned: Jeg har lest 40, og har dermed klart målet glatt. Jeg skulle ønske det hadde blitt flere bøker, men sånn er det.
- Av disse skal minst 5 være faglitteratur: Dette målet trodde jeg at jeg hadde bommet fullstendig på, men jeg har jo faktisk lest hele 8 bøker som ikke er romaner.
- Minst 2 skal være klassikere: Skivebom. Har ikke lest en eneste klassiker.
- Minst 10 skal leses fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler jeg bør: Litt lite målbart mål, men jeg mener bestemt at jeg har klart det.
- November skal være fri for lesekrav, på grunn av at det var en hektisk måned fra før: Dette gikk helt fint - ble så oppslukt av skrivingen at jeg glemte alt om lesing.

Skrivemål:
- Fullføre andreutkastet til Rogue Sorcerers (Nå Rogue Sorcery): Et stort tja. Endte med å plotte om hele greia i stedet for, så jeg har bokstavelig talt ikke hatt tid. Er fornøyd med innsatsen på denne romanen likevel.
- Fullføre førsteutkastet til Apprentice Sorcerers (Nå Forgotten Sorcery): Ja - fullført på åtte dager, faktisk. Og jeg er fornøyd.
- Camp NaNoWriMo: et gigantisk nei. Skrev vel et par tusen ord, tror jeg, og så mistet jeg all motivasjon og innsatsvilje.
- NaNoWriMo: Jepp, klarte 150 000 ord, altså ny rekord.
- Skrive noe hver uke: Gjett om det ble skivebom, da... Har overhodet ikke vært i nærheten av å skrive hver uke.

Fire av fem lesemål og to og et halvt av fem skrivemål er ikke så verst! Jeg har klart en adskillig høyere andel av målene mine i 2013 enn i 2012. Selvsagt har jeg også begrenset meg veldig på type og antall mål, men likevel.

I tillegg begynte jeg med et prosjekt som innebærer at man ikke har lov til å kjøpe en ny bok før jeg har lest fem bøker som allerede står i bokhyllen - dvs. én ny bok per femte leste bok. Håpet er at jeg i løpet av 2014 skal ha tømt bokhyllen for uleste bøker. Forhåpentligvis. Det har gått overraskende bra så langt - siden jeg begynte har jeg holdt meg helt etter planen. Så sier vi heller ikke noe om at jeg har prøvd dette to-tre ganger tidligere uten hell...

Ellers har jeg altså lest 40 bøker, hvorav 4 er krim, 8 er faglitteratur og 1 er western. Resten er varierende former for fantasy, noen iblandet science fiction og/eller horror. 17 av bøkene er skrevet av kvinner, resten av menn. Geografisk sett har jeg holdt meg til Storbritannia og USA, med noen ytterst få svippturer til Norge, Sverige og Russland. Det viktigste er imidlertid at med unntak av noen få bøker har jeg vært veldig fornøyd med det aller meste jeg har lest i år.

Nå er det bare å planlegge neste leseår!


... (Blogginnlegget er hentet fra Bokorm med skrivekløe)

Godt nytt år!

$
0
0
Ønsker alle et riktig godt nytt år! Tenk nå kommer det mange ubrukte dager som man kan fylle med det man måtte ønske! Jeg håper på mer lesetid og leselyst i 2014. Har kun fått lest mellom 60-70 bøker i år, noe som er lite for meg. Tiden har gått i fra meg dette året. […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Tulleruska's World)

Oppsummering av leseåret 2013

$
0
0
Eg er ikkje så strukturert at eg har månadlege oppsummeringer på bloggen, og eg har heller ikkje hatt noko lesemål for året som har gått. Men ei lita oppsummering av leseåret 2013 tenkte eg kunne vere på sin plass no … Les meir ... (Blogginnlegget er hentet fra Draumeverda)

Maradonas magi, av Arild Stavrum

$
0
0
Årets siste bok ble en norsk barne- og ungdomsbok guttungen fikk til jul. Mange dager ut i romjulen hadde mottaker enda ikke begynt på den, så mora bad på sine knær om å få lese… Og hylte tilsvarende høyt av glede da hun bladde om til første side og fant autografen til hennes tidligere fotballhelt.



Maradonas magi, av Arild Stavrum

- Arild Stavrum, en av de høyt elskede S-er på verdens beste fotballag, sånn rent subjektivt sett i alle fall, i moras storhetstid som nesegrusbeundrende fjortis på Nordvestlandet. Mora slukte boka på årets aller siste dag, og guttungen slukte den natt til årets første dag. En slager både for den fotballgale 12-åringen og hans fotballinteresserte mamma.

Mikke Miln er 13 år og spiller fotball for Clausenenga i Kristiansund. Han er en ok fotballspiller, passe populær og helt greit smart. Kort sagt helt middels. Bestekompisene er alt annet enn middels. Alan, bedre kjent som Shearer, er stjerna på Clausenenga, og Hansa, St. Hanshaugen blant mindre gode venner, er et vandrende leksikon. Rivalen Sondre Goma er Nordlandets, Clausenengas forhatte nabo, ubestridte ener, og minst et hode høyere enn alle andre. Kanskje oppimot en hel meter. Minst! Også er Sondre litt sammen med drømmedama på Frei: vakre, smarte og modige Kari Hola. Ei jente som på forunderligvis forvandler Mikke til en skjelvende taus østers så snart hun er i nærheten av ham.

Da Mikkes pappa sammen med sine bestekompiser fra barndommen legger ut på middelhavscruise snur derimot Mikkes lykke. Hans pappa er nemlig bestekompis med pappaene til både Shearer og Hansa, og til pappaen til Kari.

For å få fortgang i prosessen bestemmer gutta seg for å lage film: Agent 00Uavgjort med Mikke Miln i hovedrollen. Med i manus er kyssescener med agentens Bella Donna, Kari. Fortumlet etter kyssingen blir turtelduene praiet av en gateselger som presser på Mikke et kapteinsbind. Angivelig ett selveste Diego Armando Maradona har brukt.

Alt snus på hode. Mikke forvandles til alt annet enn middels. Han ser piler på fotballbanen, dribler, scorer og tør attpåtil å holde Kari i hånda. Men holder det med dette magiske bindet for å slå Sondre Gomas Nordlandet og kvale til Norway Cup? Og er det egentlig magisk? Kanskje har årevis med trening og et iboende talent endelig gitt resultater?

Drøssevis av humor og fantastisk driv gjør denne barne- og ungdomsromanen til en høyst underholdende og morsom leseopplevelse. Hvert kapittel innledes med sted og dato, noe som gjør det veldig enkelt for leseren. Kanskje spesielt viktig med hensyn til målgruppen som ikke nødvendigvis leser altfor mange bøker. Det hele åpner med en adrenalinkick og holder stand hele veien mot mål. Bokstavelig talt. En noe svevende avslutning antyder muligheten for påfølgende bøker. Helt greit, for boken er god nok til å fortjene å være del av en serie.

Ikke handler det bare om fotball heller. Slettes ikke. Like viktig er forelskelse, kameratskap og en passe dose reiseglede. Lagmentalitet, samhold og kampen for å nå et mål, score det viktige målet, vinne den viktige kampen, både på og utenfor banen.

Bonus for den lokalkjente voksne leser er utallige referanser til steder og folkelig mentalitet i Kristiansund, nok til at boken er et gledelig innslag i bokhylla. – Klart det spises fishan!



Les også: Jeg har tidligere skrevet omtale av Arild Stavrums 31 år på gress i (dette innlegget)

Kilde: Bok lånt av sønn. ... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Leseåret 2013

$
0
0
1. januar 2014: Her er mitt leseregnskap for 2013

52 bøker lest. 23 utenlandske forfattere, altså godt over halvparten av bøkene er av norske menn og kvinner. 14 av de norske bøkene er utgitt i 2013 og er derfor kandidater til Bokbloggerprisen. Eget innlegg om disse vil publiseres i etterkant av denne oppsummeringen. Årets bøker, kort oppsummert:
  • 18 barne- og ungdomsromaner
  • 17 skjønnlitterære romaner
  • 2 klassikere
  • 2 novellesamlinger
  • 5 kriminalromaner
  • 4 romaner som forener fakta og fiksjon
  • 4 sakprosa


Mange gullende gode, en del jeg like godt kunne droppet å lese, og noen som irriterte vettet av meg. Du vet, disse ekstremt oppskrytte bøkene som selger seg selv bare fordi forlag og bokhandlere gnåler om bøkene i tide og utide. De gullende gode, derimot, gjør alt så veldig, veldig verdt det. Du vet, disse fantastiske bøkene som glir inn under huden på deg, smetter rett inn i hjerterota, og nekter å gi slipp selv om du begynner på en ny bok. Her er de som beriket mitt bokhjerte aller mest i 2013:


Årets klassiker
Tenk, et helt leseår og bare to klassikere lest. Det er altfor dårlig. Kvaliteten på de to leste er derimot intet å utsette på, stempelet er overhodet ikke ufortjent. Årets første bok, Is-slottet av Tarjei Vesaas, ble også årets definitive favoritt. Strengt tatt gjenlest, men en ny og rikere opplevelse i voksen alder. (les min omtale)

Årets Sigrid

2013 skulle for meg bli det store Sigrid Undset-året. Det var ikke måte på hvor mange av hennes romaner og novellesamlinger jeg skulle lese. Det er ille å skrive det, men jeg leste bare en eneste novellesamling. Vårskyer. Jeg forstår ikke hvorfor, jeg forguder dama. (les min omtale)

Årets nordmann

For et par år siden møtte jeg Carl Frode Tiller og fikk det for meg at jeg skulle velte meg i hans bøker. Det ble realisert først i 2013, da med tre av hans romaner. To Innsirklingen-bøker og ikke minst, min personlige favoritt, jo enn så vondt den er: Skråningen. Flere gjenstår og enda har vi en ny Innsirklingen-roman å gru-glede oss til. (les min omtale)

Årets ungdomsbok

Jeg har lest mange bøker for ungdom dette året. Dette er en målgruppe jeg forsøker å ha stort fokus på. Svært mange gode fortellinger, men ingen kan måle seg med John Greens smått legendariske Faen ta skjebnen (The Fault in our stars). (les min omtale)

Årets bildebok

Det skal innrømmes glatt at antall bildebøker er forsvinnende lite. Annas himmel, beretningen om hvordan far og datter vandrer sammen i sorgens forunderlige natur, er likevel så vakker at den må løftes frem. (les min omtale)

Årets intrige

Historien i Den fortrolige er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie. (les min omtale)

Årets krim

I mangel av særlig kvalitet blant kriminalromanene for voksne, velges ungdomsserien til Jørn Lier Horst. God gammeldags krim i beste Hardyguttene-stil, befriende lite magi og nymotens fiksfakserier. Back to basic, og takk for det! (les min omtale)

Årets biografi

I 2013 leste jeg ingen rene biografier. Det er med skam å melde. Enkelte bøker har vært helt i nærheten, i det minste blandet fiksjon med en så stor dose fakta at det må kalles å være innafor. Den danske forfatteren Tove Ditlevsen har i sin roman Barndom Ungdom Gift skrevet langt mer om seg selv enn noen andre, dog med visse kunstneriske friheter. Boken gjorde et solid inntrykk på meg, og jeg anbefaler den – og hennes øvrige romaner – varmt videre. (les min omtale)

Årets overraskelse

Under et sykehusopphold ble jeg plutselig tom for lesestoff og gravde frem en ukjent skatt i avdelingens fattigslige bokhylle. En novellesamling av en for meg totalt ukjent russer ble med til mitt store, grå tomannsrom. Ren og skjær leselykke, bare så synd det er en umulighet å finne andre verker av ham på norsk. (les min omtale)

3>

Årets kjærlighetshistorie
Kjærlighetens historie av Nicole Strauss har jeg i åresvis skydd som pesten ene og alene på grunn av tittelen. Dette kunne da umulig være noe for meg. Fordommene lot seg bekrefte til over halvveis av romanen. Etter det smatt den inn i mitt hjerte for evig og alltid. (les min omtale)

Årets mest hjerteskjærende

Jonas Gardell har i sin triologi Tørk aldri tårer uten hansker fortalt oss om de homofiles kamp for likeverd og aksept i 80-årenes Stockholm. AIDS-epidemien herjer og redselen rår. Midt oppe i det hele fortelles historien om unge gutters ønske om å finne seg selv og elske noen som elsker deg. Nært, ekte, hjerteskjærende, vakkert og ulidelig vondt. Uforglemmelig. – Og alt for viktig til å la være å lese. (les min omtale 1, og omtale 2)

Leseåret 2014

Klok av skade akter jeg ei å love for meget. Langt i fra. - Men jeg lover å forsøke å være bevisst på å lese flere klassikere, vektlegge barne- og ungdomsbøker, lese mest mulig norsk, være flittigere til å lese noveller og lyrikk, samt komme meg igjennom en biografi eller tre. Og lese Sigrid Undset. Alltid Sigrid Undset.


Leseåret 2013, samtlige bøker:
- Trykk på tittel for link til omtale

(A)
Absolutt presens, av David Lie 
Annas himmel, av Stian Hole 
(B)
Barndom Ungdom Gift, av Tove Ditlevsen
Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Gamkinn 
(D)
Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm
De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin 
Den beste sommeren, av Emilia og Monika Polbratek 
Den fortrolige, av Helene Gremillon 
Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery (gjenlest)
Den onde arven, av Thomas Enger 
Det blir pinlig uansett, av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland 
(E)
En dag i Ivan Densinovitsj liv, av Alexandr Solsjenitsyn 
Evighetens Roma, av Domenica De Rosa 
(F)
Faen ta skjebnen, av John Green 
(G)
Gravrøvergåten, av Jørn Lier Horst 
Gravstille, av Arnaldur Indridason 
Gutten i kofferten, av Kaaberbøl og Friis 
(I)
Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller 
Innsirkling, av Carl Frode Tiller 
Is-slottet, av Tarjei Vesaas
(J)
Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson 
Jeg nekter, av Per Petterson 
(K)
Kjærlighetens historie, av Nicole Strauss 
Kråkejenta, av Eriksson og Sundquist
(L)
Lavendelhagen, av Lucinda Riley
Lys mellom to hav, av M. L. Stedman 
(M)
Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk 
Maltesergåten, av Jørn Lier Horst 
Maradonas magi, av Arild Stavrum 
(O)
Og fjellene ga gjenlyd, av Khaled Hosseini 
(P)
Pingles dagbok, av Jeff Kinney 
Placebodefekten, av Gunnar R. Tjomlid
Politi, av Jo Nesbø 
(R)
Rubinrød, av Kerstin Gier 
(S)
Salamandergåten, av Jørn Lier Horst 
Skråninga, av Carl Frode Tiller
Sommerlandet, av Eyvind Scheie (gjenlest) 
Syngja, av Lars Amund Vaage
Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn 
(T)
The Returned, av Jason Mott 
The Slap, av Christos Tsiolkas 
Trash, av Andy Mulligan
(U)
Ufo! Ufo!, av Tore Aurstad
Undervannsgåten, av Jørn Lier Horst
(V)
Vårskyer, av Sigrid Undset
(Å)
Åpne Sår, av Gillian Flynn 

... (Blogginnlegget er hentet fra ellikkens bokhylle)

Oppturer og nedturer i bøkenes verden 2013 – kort oppsummering

$
0
0
Dette er kanskje ikke akkurat en årskavalkade, men heller en slags de beste bøkene jeg leste i 2013 og bøker som skuffet, så det er ikke akkurat noen spennende liste, men jeg er ikke kreativ nok til å lage avanserte årskavalkader, så det blir heller en opptur og nedtur oppsummering av noen av bøkene jeg leste i fjor.

Jeg velger å ha med ti bøker på denne lista som jeg leste i 2013. Fem av de beste og fem som skuffet. For jeg orker bare ikke å velge de beste bøkene fra hver eneste sjanger osv som mange andre har gjort. Det orker jeg bare ikke. Så jeg lager heller en kort og grei liste over bøker jeg likte og bøker som var skuffende. Enkelt og greit.

I 2013 var det tredje året på rad jeg ikke klarte å lese 100 bøker. Det ble bare 82, og jeg skal prøve å få til å lese 100 bøker i år også. Jeg har jo så mye tid til overs og mange bøker som skal leses, så en gang skal jeg klare dette målet.

Men tilbake til lista, og jeg begynner med de beste bøkene jeg leste i 2013. Ikke alle kom ut i 2013, alle bøkene på bøker jeg likte og bøker som skuffet, består både av bøker som ble utgitt i  2013 og som er eldre, bare så dere er klar over det.


De beste bøkene jeg leste i 2013, og som gjorde mest inntrykk:



Middagen - Herman Koch

Nei, dette er ingen kokebok med fancy oppskrifter. Kokebøker er jeg ikke interessert i for jeg liker ikke å lage mat. Det er noe av det kjedeligste jeg gjør.

Tro det eller ei, men Middagen er en psykologisk thriller.
Ekteparene Paul og Claire, Serge og Babette spiser middag sammen en kveld på en veldig fin restaurant der man må bestille bord flere måneder i forveien. Serge er kjent i miljøet siden han kanskje blir Nederlands neste president. Så langt ser det lovende ut. Broren hans Paul ser ikke frem til denne middagen. Han har nettopp oppdaget noe på en videosnutt som involverer sønnen hans, Michel, og en av sønnene til Serge og Babette. Guttene har begått en forferdelig kriminell handling. Videoen blir vist på TV med uklare bilder, men som faren til Michel sier i boka, så kjenner han igjen sønnen sin overalt, og han kan ikke forstå at det er han som er med i videoen og gjør noe så rystende. Han vet ikke om kona Claire kjenner igjen sønnen på videosnuttet og dermed velger han å ikke si eller spørre henne om hun vet at det er sønnen deres som er en av guttene på videoen. Samtidig er sønnen til broren hans involvert. Har broren hans, politikeren, også sett klippet og gjenkjent guttene? Skal Paul nevne saken under middagen eller skal han bare holde kjeft? Han står overfor et vanskelig valg.
En fantastisk bok om typiske foreldre som vil tro det beste om barna sine uansett hva de gjør.

Noen som kjenner seg igjen? ....

Hele anmeldelsen av Middagen kan dere lese her.



127 hours: Between a rock and a hard place - Aron Ralston

Boka er basert på en sann historie, og skrevet av han som overlevde denne tragiske situasjonen. Ralston er en eventyrer og elsker å utforske forskjellige steder, gjerne på egenhånd. Det er da han kjenner ordentlig på friheten, som han elsker så høyt.

 En dag i 2003 velger han å dra på en oppdagelsesreise helt for seg selv uten å fortelle venner eller familie. Han drar til Gran Canyon hvor han skal boltre seg med fin utsikt og spennende ekspedisjoner. Han møter på to jenter under reisen og etter hvert blir han overlatt til seg selv igjen. Det er da den tragiske ulykken skjer. Idet han velger å undersøke en dyp sprekk som han klatrer ned i, tar han med seg en svær stein på flere tonn, som setter den høyre armen hans i klem mot veggen. Der blir han værende i flere dager, og han er nødt til å ta et valg som få av oss ville ha gjennomført i virkeligheten.

Boka er også filmatisert. Den ble filmatisert i 2010 med James Franco som spiller Aron Ralston. Jeg har sett filmen. Den er ikke så verst, men boka er selvfølgelig bedre.

Hele anmeldelsen om boka 127 hours kan dere lese her.


Historien om Pi - Yann Martel


Hvordan beskriver man en magisk bok med verdighet uten å overdrive?

Til tross for at denne boka ikke har noe med magi å gjøre, så oser den av nettopp det. Grunnen? Boka består av originalitet og tok meg med storm. Det er det ikke alle bøker som gjør.

Pi, broren, og foreldrene hans blir med på et skip for å frakte dyrene fra dyrehagen de eier i India til andre dyrehager i Amerika. Men en natt våkner Pi over at noe ikke stemmer. Skipet står i fare for å synke og på en eller annen måte havner han i en livbåt. Han deler livbåten med en sebra, hyene, orangutang og en bengaltiger. I livbåten speider Pi etter tegn til land, men alt han ser er hav, hav og atter hav. Vil han overleve i denne livbåten og vil de overleve hverandre, spesielt med tanke på at at han deler livbåten med en bengaltiger?

Dette er en bok som er en blanding av psykologisk thriller og filosofi. Og det er en bok som hjemsøker leseren lenge etter man er ferdig med boka. Den sitter godt i meg ennå selv om det er en stund jeg leste den. Det er en bok som er vanskelig å glemme, men så glemmer jeg aldri handlingen i en bok jeg har lest, men denne sitter i på en spesiell måte.

Boka ble filmatisert i 2012. Jeg så filmen på Tv på en av C More kanalene, og må innrømme at boka var bedre. Jeg blir nesten alltid skuffet over å se filmatiserte bøker. For når jeg har lest bok og ser filmatisering senere, blir jeg nesten alltid skuffet for det blir ikke som jeg har forestilt meg. Det er så typisk. Men å lese boka først og se filmen senere så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, er den riktige rekkefølgen først. Jeg bare må lese boka før jeg ser filmen. Jeg er litt sær sådan.

Hele anmeldelsen av Historien om Pi kan dere lese her.

Vinter i Maine - Gerard Donovan

Noen dyreeiere er virkelig noe for seg selv.

Ofte dukker det opp saker om dyr som blir mishandlet på det groveste, dyr som blir dumpet av eierne sine fordi de skal på ferie eller dyr som blir skutt og drept uten grunn. Det er grusomt. Og det gjør denne leseren forbanna! Dyr fortjener å bli behandlet med respekt!

Denne boka er om en dyretragedie og hovedpersonens store tap. Julius Winsome er 51 år, ensom, bor i et hus langt inne i skogen og han er stor fan av Shakespeare. Huset ser nok mer ut som en hytte enn et hus, men det er hjemmekoselig og han er oppvokst med faren der. Han overtar huset når faren hans dør og han tilbringer dagene der til å fyre godt opp i ovnen, drikke masse te og lese bøker. Faren hans var en boksamler og veggene er dekket med den ene bokrekken etter den andre, så det er rikelig med lesestoff. Som selskap har han hunden Hobbes, som han betrakter som en kompis. En dag når Julius kaller på ham, dukker han ikke opp, noe som gjør ham urolig siden hunden alltid er i nærheten. Senere finner han hunden skutt og drept. Julius vet han bor i et populært jaktområde, men jegerne vet det er hus og folk der. Var skuddet tilfeldig eller var det av råskap? Julius bestemmer seg for å ta saken på egen hånd ...

Dette er vel en av de særeste bøkene jeg leste i fjor, men sære bøker kan være perler de også.

Hele anmeldelsen av Vinter i Maine kan dere lese her.


Killing MR Griffin - Lois Duncan

Ikke alt går etter planen...
Om en lærer som terroriserer elevene sine og gjør som han gjør for at de skal yte sitt beste. Men enkelte av disse elevene tar det ille opp, og bestemmer seg for å gjøre noe med det. En vennegjeng får nok av Griffins strenghet og kvasshet, at de planlegger en hevn som skal få ham til å kjøle seg ned. Men kommmer det til å funke?
Ja, Lois Duncan er samme forfattersom skrev boka og som ble en kjent skrekkfilm tittel I know what you did last summer.

Men boka Killing MR Griffin er ikke en helt ukjent bok den heller. En god psykologisk thriller for ungdom, men boka egner seg også godt for voksne. 

Selv om Killing MR Griffin var en av de beste bøkene jeg leste i fjor, så var det noe med den som skuffet meg. Boka kom ut i 1978, men min bok er modernisert. Forfatteren valgte å modernisere boka ved å gi karakterene i boka både mobiler og Internett. Skjønner ikke vitsen med det? Det fantes da en tid uten mobiler og Internett. At hun valgte å skrive boka på nytt, modernisere den, virker tåpelig for meg.

Killing MR Griffin ble filmatisert i 1997. Den har jeg sett og den var fryktelig dårlig. Les heller boka!

Hele bokanmeldelsen av Killing MR Griffin kan dere lese her.


Bøkene som skuffet:
Gone girl - Gillian Flynn

Boka er gitt ut på norsk med tittelen: Flink pike.

Ikke alle ekteskap er like gode ...

Nick og Amy har nettopp flyttet fra New York for å starte sitt nye liv. De har begge mistet jobbene deres, og Nick bestemmer seg for å starte en bar på nystedet. Han låner penger av Amy for å oppnå drømmen og kaller baren ironisk nok for The Bar. Selv er ikke Amy interessert i å ta en del av den jobben. Hun er utdannet psykolog og jobbet for et magasin hvor hun laget psykologiske tester som leserne kunne ta for moro skyld. Men etter å ha mistet jobben blir hun hjemmeværende selv om hun og Nick ikke har barn. Hun blir likevel sett på som en ideal kvinne etter Amazing Amy bøkene hun skrev da hun bodde i New York samtidig som hun skrev disse quizene i magasinet hun jobbet for.
En dag forsvinner hun fra hennes og Nicks sitt nye hjem, på selveste bryllupsdagen. De har vært gift i fem år og Nick blir mistenkt av politiet med en gang. De tror det verste har hendt Amy og som i fleste kriminelle saker, er politiet sikker på et det er ektefellen som står bak det hele. Er det virkelig sånn og hvorfor?  

Denne forfatteren har blitt rost opp i skyene verden over, og selvfølgelig ble jeg jo nysgjerrig jeg også. Boka ble skrytt av mange verden rundt med ord som: original, spennende, nyskapende osv. Men da jeg leste boka ble jeg skikkelig skuffa. For det første syntes jeg ikke at boka var original i det hele tatt. Jeg har lest mange lignende psykologiske thrillere, og karakterene var dårlig beskrevet. Nærmest pappfigurer. Så dette er en typisk bok som blir "overhyped", og jeg ble kjempeskuffet. Alt i alt husker jeg at den var kjedelig og oppskrytt.

Hele anmeldelsen av Gine girl kan dere lese her.

The fault in our stars - John Green

På youtube er det mange folk som anmelder bøker på video og de kalles for Booktubers. I hele fjor snakket de om denne boka og John Green ellers. De snakket nesten ikke annet om forfatteren John Green. Og John Green ble også kjent etter hvert her i Norge også, og fikk en del norske fans, men jeg er dessverre ikke en av dem. For jeg falt ikke for denne boka som mange andre gjorde, dessverre.

Dette handler boka om:

Hvem sier at livet er en dans på roser?

Hazel er en 16 år gammel jente med kreftdiagnose. Hun isolerer seg ofte inne på rommet, noe som gjør foreldrene hennes meget bekymret og melder henne på en support - gruppe for ungdom som deler hennes tilværelse; ungdom med kreft. Hazel har ikke lyst, men skjønner hun ikke har noe valg. Å bli medlem av den samtale gruppen viser seg å ikke være så dumt likevel. For der møter hun en fyr som tar henne med storm og forandrer tilværelsen hennes fullstendig.

Mange snakket om hvor emosjonell de ble av denne boka og boka er jo selfølgelig trist, men jeg blir aldri trist av bøker. Og har aldri opplevd at en bok får meg til å gråte. Jeg er sikkert en kald fisk. Uansett, jeg likte den bare ikke så godt som mange andre gjorde.

Vet ikke om den allerede har blitt filmatisert eller om de holder på å spille inn, men det skal visstnok bli en filmatisering av den.

Hele anmeldelsen av The fault in our stars kan dere lese her.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant - Jonas Jonasson

Det er ingen spøk å fylle 100 år!

Tittelen forlarer egentlig alt og jeg syns tittelen er herlig! 
Syns også hovedpersonen, Allan er herlig som klatrer ut av vinduet på sin spesielle dag. Han vil nemlig ikke feire den store dagen og impulsivt rømmer han fra aldershjemmet på nettopp denne dagen. Før han aner ordet av det, klatrer han ut gjennom vinduet og står plutselig i blomserbeddet i tøfler istedet for sko. Han vurderer å krype inn igjen for å ta på seg skoene, men nøyer seg med tanken om å være fornøyd over at han er godt påkledd ellers og har noen sedler i lomma. Det bør holde og langer i vei uten noen mål og mening. På sin uplanlagte ferd møter han forskjellige personer som han både frivillig og ufrivillig slår lag med, og de møter på det ene problemet etter det andre. Etterlyst av politiet blir de også. Hvordan vil dette "ville eventyret" ende? Parallelt med den moderne flukten til Allan får vi også tilbakeblikk fra hans lange liv. Og han har visst opplevd det ene og det andre.

Jeg vet ikke hva det er med meg og humorbøker. Det er nok en sjanger jeg er skeptisk på. Jeg er ikke spesielt glad i humorbøker og ikke komedier på film heller. Liker noen, men det har sikkert seg sikkert av at jeg er ikke noen som ler av hva som helst. Jeg har det ikke lett for å le. Det er bare sånn jeg er.

Selv om tittelen og hovedpersonen er litt herlig, så syns jeg ikke at selve historien var noe særlig morsom. Jeg vet at poenget med historien skal være surrealistisk, men likevel. Syns egentlig det meste ble litt vel tåpelig for min del.

Boka ble filmatisert i 2013, og jeg tror ikke jeg kommer til å se den. Som sagt er jeg litt skeptisk til humor/komedier...

Hele bokanmleldelsen av Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant kan dere lese her.

Unrest - Michelle Harrison

Grøssere, psykologiske thrillere og mørk generelt er jo favorittsjangrene mine selv om jeg leser mye variert så denne hadde jeg høye forventninger til og jeg vet at høye forventinger er ikke særlig bra å ha, for da blir skuffelsen desto større og det stemte angående denne boka. Den ble ikke som jeg hadde tenkt.

Dette handler boka om: 

Når man leser mye fra samme sjanger, er det lett å forvente noe mer ...

Ungdomsbøker har eksplodert de siste årene, spesielt bøker blandet med fantasy, horror og overnaturligheter. Og det virker som om den ene ungdomsboka etter den andre blir filmatisert. Dette er ingen bok som skal bli filmatisert, og er kanskje noe litt ukjent, men passer inn i popularitetslitteratur som ungdom leser i dag. Jeg leser bøker både for voksne og ungdom. Ja takk, begge deler, men foretrekker nok bøker for voksne. Det gjorde jeg vel også da jeg selv var ungdom. Jeg ville da gjerne lese grøss og krim som var beregnet for den voksne målgruppen.

Til å være en spenningsbok med grøssende elementer i seg, ble jeg meget skuffet og opplevde boka som kjedelig.

Hele anmeldelsen av Unrest kan dere lese her.

Drømmegjengeren - Samantha Shannon

Handlingen foregår i London og året er 2059. Paige har en evne/jobb som hun skjuler godt for faren sin. Hun kan nemlig gå inn i andres sinn. Evnen hennes kalles for drømmegjenger. Hun lever i et dystopisk samfunn og en dag blir hun tatt til fange og fraktet til Oxford. En by som har blitt holdt skjult i 200 år. Der møter Paige likesinnede og hun lærer seg selv og andre å kjenne på en voldsom og ummenneskelig måte.

Jeg likte konseptet en smule, men det var bare det at mye skjedde for mye at boka/historien blir på en måte kvalt. Det dreper selve spenningen med mye forklaringer fra forfatterens side. Opplevde boka som masete. Jeg vet at dette er første bok i en serie, men jeg kommer nok ikke til å lese fortsettelsen siden den første boka ikke fenget.

Hele anmeldelsen av Drømmegjengeren kan dere lese her.


Det var den listen. En litt kjedelig liste, men, men ville heller gjøre det på denne måten i stedet for en endeløs årskavalkade. En liten oppsummering for meg selv.

Og tenker også at 2014 kommer til å by på både oppturer og nedturer i bøkenes verden. Sånn er det jo med alt.

Men nå skal jeg prøve å legge meg før natta er over. Prøver å legge meg til "rett tid" hver natt, men det prosjektet er jo helt håpløst. En evig forbannelse det der.

Hvis dere har lest noen av disse bøkene, så kom gjerne med innspill. Tar i mot både positive og negative innspill. Det er tross alt lov å slakte bøker også. Man kan jo som sagt ikke like alt. Det er det som er spennende med bøker. Man vet ikke hva man kommer over.


... (Blogginnlegget er hentet fra I Bokhylla)

«The Butler» (Regissør: Lee Daniels)

$
0
0
Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 


Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey
I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 


Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen
Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...


Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz
Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

2013

$
0
0
I 2013 leste jeg 82 bøker av tilsammen 71 forskjellige forfattere. Og hele 47 (!) av de 82 var skrevet av kvinner. Revolusjonerende, og forfriskende. Som vanlig har jeg lest overlegent flest bøker fra US, med UK på en god andreplass. Resten av bøkene er fordelt på tilsammen 16 forskjellige land – hvor New Zealand […] ... (Blogginnlegget er hentet fra BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN)

Hardrock i 2013

$
0
0
Sammen med innlegget om vår nye lille avdeling med hardrock passer det sikkert med en liten tekst om gode, «tunge» album utgitt i 2013. Ikke minst med tanke på at denne sjangeren har hatt det riktig godt i fjor. Interessante album … Les videre ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

«Night Train to Lisbon» (Regissør: Bille August»)

$
0
0
Filmatisering av "Nattoget til Lisboa"

"Night Train to Lisbon" er basert på Pascal Merciers (hvis egentlige navn er Peter Bieri) bestselgende roman med samme navn - "Nattoget til Lisboa" fra 2004, som utkom på norsk i 2010. Så langt jeg har klart å finne ut har Mercier ikke utgitt flere bøker etter dette. Derimot er hans tidligere bøker forsøkt hengt på suksessen med "Nattoget til Lisboa" - uten særlig hell, kan det se ut som. Da jeg kom over filmen på Platekompaniet her om dagen, var jeg uansett ikke i tvil om at jeg ønsket å se filmen. Ikke bare står boka som filmen er basert på, fremdeles ulest i mine bokhyller, men en av årets ferieturer går bl.a. til Portugal og Lisboa - og da var den rett og slett et "must". 

Jeg har ikke klart å finne noen opplysninger som tyder på at denne filmen har vært vist eller skal vises på norske kinoer. Kanskje kan det ha sammenheng med at filmen ikke gjorde særlig suksess på Berlin film-festivalen i 2013? Jeg synes uansett at det er litt oppsiktsvekkende at denne filmen, med selveste Bille August i regissørstolen og med Jeremy Irons i hovedrollen, ikke blir vist på norske kinoer, dersom dette altså er riktig. Så dårlig er den nemlig ikke! Men den er kanskje ikke den publikums-magneten den trenger å være for å bli satset på?


Lisboa (Foto fra eget arkiv)
I filmens innledende scene er vi i Bern i Sveits, og gymnaslæreren Raimund Gregorius kommer over en ung kvinne som ønsker å ta sitt eget liv ved å hoppe utfor en bru. Han klarer å forhindre selvmordet, men så forsvinner kvinnen og han sitter igjen med hennes røde frakk og en mystisk bok skrevet av portugiseren Amadeu do Prado. 

Før Raimund vet ordet av det, befinner han seg på nattoget til Lisboa, mens han oppslukes av Amadeu do Prados bok. Denne boka handler om Amadeu selv og livet hans frem til opprøret mot diktauret (Salazar-diktauret) i 1974 - kalt nellikrevolusjonen


Lisboa (Foto fra eget arkiv)
Da Raimund er fremme i Lisboa, tar han han inn på et hotell og begynner å oppsøke mennesker som er nevnt i Amadeu do Pardos bok for å finne ut hva som egentlig skjedde. I første omgang besøker han Amadeus søster Adriana (og her dukker Charlotte Rampling overraskende opp i rollen som Adriana). Hun oppfører seg til å begynne med som om Amadeu fortsatt lever, mens det nokså snart viser seg at han døde mens han fremdeles var nokså ung - etter først å ha utdannet seg til lege og deretter engasjert seg i motstandsbevegelsen. 


Lisboa (Foto fra eget arkiv)
Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at vi blir trukket inn i et trekantdrama og en kjærlighetshistorie, og at det som egentlig skjedde den gangen avdekkes lag for lag etter som Raimund får flere av de involverte i tale. Og midt oppi alt må han selv ta sitt eget liv opp til revisjon. Han fascineres nemlig dypt over hvor levende disse fortidens mennesker var, og hvor dødt hans eget liv er blitt. Det hjelper selvsagt at en annen kvinne forteller ham at han slett ikke er så kjedelig som hans eks-kone en gang mente at han var ... 

Nettopp fordi jeg vet at boka neppe kommer til å bli lest fordi den gang på gang taper terreng i forhold til alt nytt som hele tiden strømmer på, var det veldig greit å få sett filmversjonen av den. Når Jeremy Irons er hovedrolleinnehaver i en film, bærer han historien og vel og så det på sine skuldre, og man tolererer ganske mye uten å begynne å gjespe. Likevel - starten på denne filmen er og blir noe treg, kanskje mest av alt fordi filmprodusentene forsøker å være litt for tro mot boka? Og så fungerer dette ikke helt ... Man kan liksom ikke tro på at en voksen mann bryter opp fra sin vante tilværelse og kaster seg på et tog til Lisboa - bare på grunn av en bok? Eller?


Pascal Mercier har som så mange andre bestselgende forfattere valgt å skrive en roman med en rammefortelling og en historie i historien. En velkjent oppskrift, for å si det sånn. Noen ganger fungerer dette veldig fint - andre ganger ikke. Selv blir jeg ofte sittende igjen med spørsmål ala "Men hvorfor ikke la historien i historien være selve historien?"

Det virkelig interessante med "Night Train to Lisbon" er nemlig historien om det stille og ikke-voldelige opprøret som fant sted mot militærdiktaturet i Portugal i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. Dette dramaet er henimot mesterlig skildret i filmen, og den skuespilleren hvis navn virkelig hadde fortjent å stå på filmplakaten, er Jack Huston, han som spiller Amadeu. Nellikrevolusjonen er dessuten så pass ukjent for de fleste at det er interessant å få innblikk i noe av det som skjedde den gangen.

Her og der dukker det opp kjente skuespillere - som Bruno Ganz, som spiller den eldre utgaven av Amadeus ungdomskamerat Jorge O´Kelly. Bruno Ganz er nok mer kjent som Hitler i Der Untergang. Og Lena Olin, som den eldre, men fremdeles meget vakre Estefania, som står mellom Jorge og Amadeu i det tidligere nevnte trekantdramaet, får vi også se litt av.

Noen bøker er vanskeligere å lage film av enn andre, og dette er nok en av dem. Det er litt for mye som skal få plass innenfor en ramme på knapt to timer. Dette går ut over dybden i historien, og de kjappe sprangene fra den ene scenen til den andre blir vanskeligere å følge. Kanskje ville denne filmen rett og slett ha gjort seg enda bedre dersom den var laget som en TV-serie?

Men - filmen er ikke dårlig, bare for å ha sagt det! Jeg ble greit underholdt underveis, og jeg fikk innblikk i en del av Portugals historie som jeg ikke kjente veldig godt fra før av. Skuespillerne som er med, er flotte, og ekstraordinært morsomt er at vi faktisk får se litt av Lisboa - særlig fra den sjarmerende bydelen Alfama med sine bygninger dekorert med keramikkfliser. En noe over middels film, vil jeg konkludere med!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Night Train to Lisbon
Nasjonalitet: Tyskland, Sveits og Portugal
Genre: Drama 
Skuespillere: Jeremy Irons (Raimund Gregorius), Mélanie Laurent (unge Estefania), Jack Huston (Amadeu do Prado), Martina Gedeck (Mariana), Bruno Ganx (Jorge O´Kelly den eldre), Christopher Lee (Fader Bartolomeu den eldre), Lena OLin (Estefania den eldre), Charlotte Rampling (Adriana do Prado den eldre) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

Raimund forhindrer denne ukjente kvinnens selvmord
På nattoget til Lisboa
Har skjebnen en joker i ermet til Raimund?
... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

RomanUtdrag 2: Petter fra Oslo (2013)

$
0
0

Utdrag
Side 64 - 75 (av 288)

Vi strena inn i det bankende, gule huset. Tok av oss på beina og fortsatte inn i stua. Stua var stappa av folk nå. Noen av jentene dansa, blant annet de to helt greie, huska ikke hva de het. Noen av de nyankomne gutta dansa også, litt vaklevorent. Men all ære til dem for at de prøvde; jeg ville aldri gjort det. Blikket mitt festa seg ved bordet, rundt bordet, i sofaene og stolene. Kim og Iselin satt sammenklistra i det ene hjørnet. De så ut som to igler som endelig hadde funnet tonen og sugd seg fast i hverandre for all framtid. Monika og Margrete satt og prata med en av gutta som mest sannsynlig var i ledtog med pakistaneren med den svingende øreringen. Resten av sofaen var ledig. Jeg skanna området med røntgensynet mitt, overalt, men fikk ikke øye på noen. Jeg huka tak i Sebba. Musikken rumla over oss som forbanna guder i krig.
«Ser’u dem el’?» ropte jeg inn i øret hans.
«Nei, de er borte vekk,» sa Sebba, med øya overalt.
«Kanskje de har stikki på kjøkkenet,» sa jeg.
«Faen skal de der å gjøre, ’a?»
«Veitafaen jeg vel, men kanskje de er der. De har ihvertfall ikke stikki herfra, da hadde vi sett det.»
Sebba nikka, gjorde tegn til Muhammed og Nazeer at de skulle bli med oss. Vi bana oss vei mellom ølbokser, flasker og annet skit på vei mot kjøkkenet. Fletta satt fastsugd i halsen på en gutt. Jeg kunne ikke høre det, men det så ut som han holdt på å le seg i hjel.
Jeg entra kjøkkenet. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Nervene spente seg og alt gikk rundt i noen hundredels sekunder. Jeg blei kald på ryggen. Sebba tok tak i meg. På kjøkkenet sto våre tre gode venner fra Bøler, pluss en til som også var pakistaner, og prata med Hestehala og Jenta. De dreiv og blanda Absolute Vodka med Sprite og Fanta. Bertene fniste med hele kroppen. De drakk hver sin slurk, knakk liksom litt sammen, reiste seg opp, og drakk litt til. Våre gode venner hadde ikke fått øye på oss enda.
«Dere veit hva dere skal gjøre?»
Folka mine nikka.
«Ingen leker superhelt før dere må?»
De rista på huene.
«Flott,» sa jeg, og gikk inn på kjøkkenet med angsten i behold.
Huene til alle folka på kjøkkenet blei vridd i vår retning. Hestehala og Jenta smilte skeivt til meg, lekte tøffe og drakk sprit og Fanta. De første sekundene Bølerfolka stirra på oss var det med interesse og vennlighet, sånn man gjerne stirrer på noen man ikke kjenner som kommer på en fest. Så gikk det plutselig opp for dem, eller i hvert fall for sjefen med dingleringen, hvem vi var. Hans interesse smelta som overoppheta is, rant ned på bakken og forsvant ned i en sprekk til langt der nede i dypet et sted. Øya hans forandra seg helt. De blei kalde og dødbringende. Han lente seg over til den andre pakistaneren, hviska noen ord i øret hans. Igjen stakk det i brystet mitt. Sebba, Jonatan, Muhammed og Nazeer klumpa seg inn på kjøkkenet.
Småripsen holdt kjeft og stirra på oss. Så gikk de. Bare forsvant.
Nå var kjøkkenet fylt til randen av innestengt raseri og hatske tanker. Jeg tenkte at jeg uansett ikke skulle være den første som åpna kjeften her. Ikke faen. Det var jeg så flink til ellers at nå skulle jeg holde meg stum. Sebba sto ved siden av meg, tok seg en røyk og sendte pakka videre til meg. Jeg veide for og imot. Jo, dette var et bra tidspunkt for en sigg. Jeg dunka ut en og putta’n i kjeften. Blikket mitt var som nagla fast i blikket til pakistaneren mobilen min kjente så godt. Han målte meg opp og ned. Prøvde kanskje å psyke meg ut, men jeg hadde ikke tenkt til å bli psyka ut i kveld. Aldri i livet. Han plukka også fram en pakke røyk. Han putta en i munnviken og la tilbake pakka. Jeg ga pakka tilbake til Sebba. Ingen sa noe. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før fiska fram en lighter og tente røyken til pakistaneren jeg hadde sett før. Men blikket vårt var festa med superlim.
Så skjedde noe totalt uventa. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før gjorde tegn til at han ville tenne røyken min. Jeg så på han, prøvde å finne ut hva faen det var han pønska på. Sebba kom med noen rare lyder ved siden av, men jeg klarte ikke å tyde dem. Jonatan, Muhammed og Nazeer holdt seg rolig som statuer. Jeg nikka en gang og bøyde meg litt fram. Pakistaneren tente røyken min, jeg kunne se at han gliste inni seg. Øya hans glimta til, men jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg nikka en gang til som takk, og da gliste han med trynet, ikke bare øya. Ingen sa noe. Det var en merkelig situasjon. Jeg hørte ikke lenger den dunkende musikken fra stua. Det var som om øra mine hadde fått seg innebygde lyddempere. Alt var stille i huet mitt. Vi sto der i noe som virka som åtte evigheter, stirra på hverandre og røyka på siggene. Lufta var så pakka med spenning at det blei vanskelig å puste. Jeg og min gode venn fra Bøler blei ferdig med røyken helt likt. Han slapp sin på gulvet, stirra på den og stirra på meg. Det lyste av øya hans. Var det en utfordring? Jeg slapp siggen min på gulvet også. Vi knuste dem i samme sekund. Ingen av oss hadde sko på, men det dreit vi i. Begge parter visste at dette var et nærmest hellig øyeblikk som snart ville bli brutt, og hele helvete kom til å følge med det. Det visste alle som var på kjøkkenet, kanskje til og med også kjøkkenet selv. Alle begynte å pakke seg sammen, gå nærmere hverandre. Adrenalinet bobla i årene våre. Jeg merka at Muhammed og Nazeer begynte å bli rastløse. Det gjorde Jonatan også. Sebba kasta siggen sin i vasken og sendte den ned i sluket med litt vann.
Nå var vi så nærme hverandre at vi kunne klappa hverandre på ryggen. Jeg hørte en av de norske tjenerne til pakistaneren svelge en klump som sikkert fylte hele halsen hans. Da skjedde det. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Ansiktet mitt og synet mitt eksploderte i en blanding av rød og svart farge.
Da jeg åpna øya noen hundredeler seinere lå jeg på gulvet under kjøkkenvasken. Hele trynet mitt verka av en intens smerte. Øyet mitt dunka. Han hadde klint meg rett ned i gulvet. Han så ned på meg, gliste med hele kroppen. Han så på meg med avsky og hån. Kameratene mine stirra på meg.
Jeg trakk pusten og nikka.
De koselige Bølerfolka skjønte ikke bæret av hva som skjedde før det hadde gått nesten sju sekunder.
Sebba og Jonatan fløy på han som hadde slått meg. De banka løs på’n med knyttnever, albuer, knær og bein. Muhammed ga den andre pakistaneren en skikkelig på trynet med slåsshanska si. Han vakla bakover med blodig nese og skalla huet i et kjøkkenskap så det skrangla i glass og tallerkener. Han skulle til å slå tilbake, men Muhammed var konge så han ga’n et skikkelig spark midt i magen så duden holdt på å spy. Han ramla sammen på gulvet foran meg. Jeg stirra’n inn i øya sekundene før han forsvant inn i sin egen verden. Jeg reiste meg opp ved hjelp av kjøkkenbordet. Den ene nordmannen som hadde vært der var borte. Stikki av som en liten feig mus. Han andre fikk grisejuling av Nazeer. Trynet hans ligna et bilde av Picasso etterpå.
Det tok kanskje ikke mer enn to minutter, så sto vi, Sebba, Muhammed, Jonatan, Nazeer og jeg, som de eneste igjen. På gulvet lå Bølerdustene og ynka seg. Denne gangen som forrige gang hadde vi vært mye sterkere enn dem. De hadde driti seg ut for andre gang.
Jeg takka kameratene mine, tok dem i hånda og takka dem inderlig enda en gang. Det hadde jo ikke vært min skyld at folka fra Bøler blei banka; jeg fikk meg bare en på trynet, så var jeg nede for telling. «Tusen takk, ass,» sa jeg, enda en gang.
Sebba klappa meg på ryggen. «Det gjø’kke no’ om du ikke har banka noen nå, skjønner’u vel.»
«Jeg skjønner det. Og dere må vite at det e’kke fordi jeg er pingle, ass!»
Sebba lo godt.
Kim kom plutselig inn på kjøkkenet med Iselin på slep. Han virka drita full av både det ene og det andre. Han gjorde store øyne da han så folka på gulvet.
«Faen har skjedd her, ‘a?» sa han og hikka. Han mista Iselin. Hu rygga ut av kjøkkenet med henda framfor seg. «Har’e vært krig her el’?» spurte han og stirra på Sebba.
«Ja, det kan du godt si. Det var de folka fra Bøler, forresten.»
Trynet til Kim blei plutselig seriøst som en gravalvorlig foresatt. «Å, faen,» sa han.
«Hva er’e, ‘a?» sa Jonatan. «Er’u kamerat med dem el’?»
«Nei, så klart ikke!» sa Kim. «Men det forklarer hvorfor de fjortisbertene ringte purken for en stund siden.»
Jeg tok tak i Kim og rista’n. «Hva faen er’e du sier?! Ringte de purken!?»
«Ja, de dreiv og preika om at det var bråk på kjøkkenet, men jeg tenkte ikke mer på det…» Stemmen hans blei borte.
«Hvor lenge er’e sida?» ropte jeg inn i øret hans.
Han rista sløvt på huet. «Veit ikke helt, jeg. Ti minutter, kanskje.»
Jeg slapp Kim og så hjelpeløst på Sebba. «Hva faen i hælvete skal vi gjøre nå, ‘a?»
«Jeg veit ikke, jeg veit ikke!» Jeg var ikke den eneste som holdt på å få panikk. «Når de kommer hit og ser åssen de folka her ser ut kommer vi til å bli bura inne en uke!» Han vifta med henda og var helt på tuppa.
«Hvor lang tid kan det ta før de er her?» spurte jeg ut i kjøkkenrommet, håpa kanskje på svar fra høyere makter.
«Tja,» Nazeer dro på det. «De kommer nok om noen minutter.» Han gliste litt. «Purken er kjapp når de veit at det er bråk på en eller annen fest. Da kommer’em med én jævla gang.»
Jeg klarte ikke å tenke klart i det hele tatt. «Hva skal vi gjøre?»
«Vi burde stikke til hælvete vekk herfra mens vi har sjansen, så klart,» sa Nazeer. Det var beundringsverdig hvor rolig han var.
«Hvor burde vi stikke?!» ropte jeg av full hals.
«Vi hopper ut av vinduet og beiner opp i skauen.» Nazeer åpna kjøkkenvinduet.
«Beiner til skauen!» sa jeg. «Æ’kke det langt pokkerivold, ‘a?»
Nazeer tok tak i meg og rista meg. «Dude, vi beiner til skauen om det så er tusen mil! Skjønner’u det? Vi må stikke
Dette trengte jeg mer enn noe annet. Jeg kom til meg selv igjen. Panikken forlot meg og blei borte i et usynlig hull i taket. «Greit,» sa jeg, og mente det.
«Flott,» sa Nazeer.
Plutselig blei musikken i stua slått av. En søyle av angst slo gjennom kroppen min.
Sirener. Sirener, for faen! Purkesvina var rett utafor huset.
«Vi må virkelig stikke nå,» sa Nazeer. Han dro meg i genseren.
«Hva skal jeg gjøre, ‘a?» ropte Kim.
«Du holder kjeften din lukka og sier du ikke veit en dritt!» sa Sebba mens han vifta med finger’n.
Kim nikka. «Hvis jeg ikke finner på noe bedre.»
Nazeer hoppa ut av vinduet, så poppa vi ut en etter en. Muhammed, Jonatan, Sebba og jeg. Vi datt ned i buskene omtrent to meter under vinduet.
Buskene utafor var beinkalde og jævlige. Sokkene mine blei gjennomvåte på sekundet. Vi kava som skilpadder liggende på ryggen for å komme ut av buskene fort nok. Politisirenene ula innover nabolaget som sultne, skabbete ulver. Vi kom oss ut av buskgrepet og løp ut i hagen til Monika. Den var omringa av et svært jævla tregjerde! Jeg hørte at det kom flere purkebiler, sirenene ula i kor. Gjerdet var for høyt til at vi kunne komme over det. Hjertet mitt banka som et helvete. Vi hørte roping fra innsiden av huset, roping og dunking. Jeg prøvde å sende smarte tanker til Kim. Det som virkelig plagde meg var at han ene norske typen hadde stikki av fra kampen. Han kunne sladre som en gammal kjerring. Da kom det til å være kjørt. Rumpekjørt!
«Hva faen skal vi gjøre?» hviska Muhammed. Stirra panisk rundt seg.
«Der borte!» sa Jonatan og pekte på en liten klynge epletrær som var planta like ved gjerdet.
«Faen mener’u med det?» spurte Muhammed.
«Vi klatrer oppi’rem og hopper over gjerdet, skjønner’u vel!» Sebba slo ut med armene som en sirkusdirektør.
Vi pigga bort til de frosne epletrærne og begynte å klatre som ville faen. De var glatte og kalde og jævlige, men det skulle funke. Det var nødt til å funke! Jeg kasta et blikk opp mot kjøkkenvinduet vi hadde hoppa ut av. Det sto på vidt gap. To politifolk sto og klødde seg i huet på innsiden. Kim sto ved siden av dem og veiva med henda. Jeg krympa meg der jeg hang i treet.
Nazeer var over gjerdet . «Kjapp dere!» hviska han så høyt han kunne. «Kjapp dere!»
Jonatan og Muhammed hoppa over gjerdet. Det knaste i den stive barken. Sebba og jeg var de siste igjen på Monikas side av hagen. Vi klatra som gale for å komme høyt nok. Det var faen ikke lett å få tak med de skoløse føttene våre. Og hvem i all verden bygde et jævla hagegjerde høyt?
«Ha’kke tid til å klatre høyere nå!» sa Sebba. Han hoppa, og i noen endeløse sekunder svevde han i lufta, så traff han bakken som en sekk. Jeg hoppa like etter, det kilte som tusen maur i magen. Jeg traff bakken med et dunk, og lagde en guffen lyd. Jonatan dro meg opp på beina igjen.
«Vi stikker!» sa Nazeer.
I samme sekund ropte noen fra kjøkkenvinduet i hagen til Monika. Vi snudde på huene. Faen. Angsten lamma meg nesten igjen. Snutejævlene hang ut av vinduet og ropte etter oss. «Vi ser dere nok, pøbler!» skreik den ene. «Bli hvor dere er, så kan vi snakke om det!»
«Snakke om det, meg i ræva!» ropte Sebba og ga dem finger’n. «Dra til hælvete!»
Så løp vi det vi var gode for gjennom alle hagene til eneboligene på Oppsal. Vi kjente dem selvfølgelig ut og inn etter alle åra med epleslang. De andre gjerdene var ikke fullt så høye som det hos Monika, så med litt hjelp av Jonatan kom vi oss over alle mann. Aldri før hadde jeg sprinta så fort. Kroppen min orka ikke mer, men jeg fikk krefter jeg ikke visste jeg hadde. Etter ti-tjue minutter havna vi ved banen på Ulsrud. Der chilla vi noen minutter. Jeg pusta og pesa som en gal, det gjorde vi alle sammen. Vi ramla ned på asfalten og bare lå der og holdt på å dø av all hyperventileringa.
«Fyy faen, det var for jævla nære på, ass!» sa Sebba gjennom pustinga.
«Ja, herregud, dette vil jeg helst ikke oppleve igjen,» sa Jonatan og lente seg mot en lysstolpe som blinka litt fra og til. Han klemte fingra rundt føttene sine. «Hva faen gjør vi hvis de så hvordan vi ser ut?»
Nazeer dro på skuldra og smilte skeivt. «Ikke mye å gjøre med det. Da må vi bare bite i det sure eplet og bøye oss som gentlemen, haha.»
Plutselig hørte jeg sirener. Jeg spratt opp fra asfalten og adrenalinet begynte igjen å pumpe gjennom kroppen. «Hører dere det?»
Alle nikka.
«Hva gjør vi nå, hæ? Hva i hælvete gjør vi nå?!» ropte Jonatan og virra med huet.
«Bare ro ned,» sa Nazeer tilbake, fortsatt kald som en istapp. «La meg tenke.»
«Tenk fort, ‘a, for nå kommer’em!»
Vi hørte sirenene fra oppe ved en liten gangbro tjue tretti meter unna oss. Etter få sekunder fikk vi øye på blålysa som blinka og snurra og holdt på. Snutebilene bråbremsa oppe ved gangbroa. Vi hørte roping og hissig preiking fra dem. Jeg kasta blikket dit lysa kom fra. Pokker. De samme purkene som hadde hengt ut av vinduet noen minutter tidligere hang nå over kanten på broa og gaula som rømte mentalpasienter. De veiva med henda og vifta med lange lommelykter. «Nå står dere stille!» ropte en av dem.
Vi stirra på politimennene som ropte og holdt på. Plutselig kom lyden av banen, som et kall fra selveste Himmelriket. Vi var jo selvfølgelig på Ulsrud T-banestasjon. Takk og pris! Det letta i brystet mitt. Femti meter lenger borte, fra byen, kom banen rullende som en stor, rød ildvogn sendt rett fra himmelen. Purkefolka så det også. De skjønte hva vi tenkte på. De begynte å løpe ned overgangen som ville bavianer. Vi sto og trippa. Til og med Nazeer var litt spent. Banen nærma seg. Førti meter. Tretti meter. Tjue meter. Politiet nærma seg også med stormskritt, bokstavelig talt. Ti meter. Banen var rett ved siden av. Politiet var over Jonatan og Muhammed, men det fant de seg faen ikke i. Jonatan sparka den ene politibetjenten i magen, han falt hardt bakover og inn i en busk med rosa blomster av noe slag. Muhammed huka seg ned og smatt unna den andre politiduden, som også velta inn i en av buskene. Banen stoppa. De prøvde å signalisere til han som kjørte vogna med lommelyktene, men føreren skjønte det ikke. Vi beina inn i vogna idet den rulla videre mot Bøler og Bogerud. Purken blei stående aleine med skammen i behold.
Vi slang oss ned på setene i vogna og pusta letta ut. Dette var virkelig nære på. Skulle nesten tro vi hadde englevakt, enda det var lite sannsynlig med tanke på hva vi hadde gjort. Vi blei sittende på banen helt til Mortensrud, endestasjonen. Deretter skifta vi side og hang på helt ned til Nasjonalteateret. Vi gikk av der. Bytta side og tok banen tilbake til Oppsal igjen. Vi var rimelig ivrige etter å skifte sokker og stappe føttene i bøtter med varmt vann.
Vi klarte oss imidlertid jævla bra, for ingen av oss blei huka i ettertid.

------------------

Boka er tilgjengelig her 
... (Blogginnlegget er hentet fra Ben's Forfatterblogg)

Lises «10 på topp» i 2013

$
0
0
Av Lise Galaasen 10 på topp i 2013 Jeg kan ikke leve et godt liv uten mine bestevenner. De står og ligger i hyller og på bord. De opptar tanker og hjerte til alle tider av døgnet. Her er mine favoritter fra leseåret som gikk: 1. Lena Andersson: Egenmäktigt förfarande – en roman om kärlek, […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Birgittes bok)

RomanUtdrag: Petter fra Oslo (2013)

$
0
0

Utdrag
Side 5 - 14 (av 288)

Del 1


Det banka voldsomt på døra. Jeg snudde på huet og stirra over det øde landskapet i rommet mitt, hvor det eneste som fanga oppmerksomheten var den enslige gitaren som sto stolt midt på gulvet, mellom fuzzpedaler, ledninger og et par forsterkere. Den ligna en soldat som hadde overlevd et grusomt slag, og var nå på vei hjem til kjerring og skrikerunger.
Igjen dundra det på døra.
Dunk, dunk, dunk.
«Ja,» sa jeg.
Den mindre danna mora mi, Åshild Fjeldson, smalt opp døra så huset skalv og treverket knaka. Blikket hennes var slørete og hu hadde røde roser i kinna. «Petter!» ropte hu, og prøvde å peke på meg.
«Mor Åse!» ropte jeg fjollete tilbake. Jeg pekte også. Jeg skjønte at hu var passe berusa og surrete i topplokket, og da kalte jeg henne alltid Mor Åse.
Hu satt bestandig og strikka på et eller annet babyplagg. Ikke visste jeg hvorfor hu gadd det. Jeg tror ikke hu visste det selv engang. Men hu satt i hvert fall alltid og strikka, og alltid når’a strikka, så drakk’a rødvin. Og det hendte ikke lite ofte at hu fikk i seg litt for mye av det røde skvipet, og da blei det andre boller i huset.
«Har du sølt tannpasta utover hele badegulvet, eller?!» ropte Mor Åse av full hals, så det ljoma utover det øde rommet mitt. Jeg tippa det usynlige støvet sto til alle kanter, men gitaren sto der stø som et fjell.
«Nei, jeg ha’kke det,» sa jeg rolig og beherska.
Hu svaia litt fram og tilbake. Prøvde å fokusere, men fikk det liksom ikke til. «Hvorfor er det tannpasta utover gulvet der da?» sa Mor Åse, og prøvde igjen å peke på meg.
Jeg skjønte at jeg ikke orka peset hennes nå. Jeg hadde vondt i huet og ville bare kule’n med litt musikk. «Stikk og plag Jakob,» sa jeg. «Han maser’u aldri på! Kan du ikke mase på han, ’a?»
Jakob var broren min, og ikke bare det, han var også min rake motsetning. Der jeg likte å slappe av og spille gitar, likte han å løpe rundt i skogen og slåss. Han hadde fått det for seg at han skulle bli Norgesmester i kick-boxing. Lykke til. Han var treningsnarkoman, og jeg var dovendyr av beste slaget. Hadde jeg hatt et tre på rommet hadde jeg liggi der hele døgnet, i ly for den jævla sola som lyste på TVen og gjorde den umulig å se på.
«Jo, det har du helt rett i, Petter,» sa den fulle mora mi.
«Ja, tenk. Jeg har rett i det,» sa jeg, reiste meg opp, og skuffa Mor Åse ut av rommet. Jeg låste døra og slapp pusten ut i et langt sukk.
Gjennom gardinene, som fortsatt var trukket for, kunne jeg se hvordan de siste lyserøde fangarmene til sola holdt på å drukne bak en høyblokk på andre siden av gata. Det så ut som en brann på vei mot den evige stillheten.
Jeg la meg på sofaen igjen. Huet føltes som en vaskemaskin på full sentrifuge. Det kjentes som alt gikk rundt og rundt, bare baklengs. Jeg lukka øya, slang armen bakover, følte meg fram til cd-spilleren som sto vendt mot armlenet og skrudde på litt musikk. Vokalisten i Dimmu Borgir skreik av sine lungers fulle kraft mens resten av bandet iherdig prøvde å overdøve han. Det var deilig. Ingenting var bedre enn å ligge på sofaen med øya igjen og musikken på full guffe. Det var min form for meditasjon. Da var jeg hel. Komplett. Total. Mange ord kunne beskrive hva jeg var når jeg lå på sofaen med øya lukka og hørte på musikk. Da kunne det surre rundt i huet mitt så mye det ville, uten at det plagde meg i det hele tatt.
Plutselig buldra det i hele huset. Jeg skvatt og hoppa sikkert to og en halv meter. Reiste meg, gikk bort til døra og stakk hodet ut. Jeg stirra rett på Jakob. Han hadde rom tvers over gangen.
«Stikk et annet sted, ditt jævla fyllesvin!» skreik Jakob, forbanna som et lemmen.
«Ja, det kan du ta deg faen på at jeg skal!» ropte Åshild tilbake, minst like forbanna, men også utafor og lei seg. Hu blei fin i kjeften hu mora vår, når’a hadde drikki for mye. Det var like sikkert som låsen i pengebingen til Onkel Skrue.
«Jeg hater at hu drikker,» sa broren min, henvendt til meg. «Jeg hater det mer enn jeg hater den støgge satanmusikken din, og det sier ikke lite, for du veit hvor mye jeg hater den dritten!» Han vifta med armene og var helt ildrød i panna.
«Det e’kke satanmusikk,» sa jeg og vrengte trynet i en sur grimase. «Men samma det.» Som vanlig gadd jeg ikke å mase med uviktige ting.
Jakob kom helt ut av rommet sitt, hvor det var en eller annen irritert type som rappa hissig i bakgrunnen, og hviska til meg: «Vi må seriøst gjøre noe.»
Jeg så litt usikkert på han.
«Med hu,» forklarte han, og pekte ned trappa. «Vi må gjøre noe med problemet hennes før jeg går fra vettet!» Jakob nærmest hoppa opp og ned av irritasjon. Han hadde nok passa temmelig bra til å være en av de irriterte typene som rappa om dop og damer. «Plager det virkelig ikke deg?»
«Nja, jo…» Jeg dro på det. «Det er klart det plager meg, men du kjenner meg. Jeg driter liksom i det meste.»
Jakob glodde olmt og bebreidende på meg, som om han ville smelte meg til en liten våt flekk på gulvet. «Ja, jeg veit det. Og jeg respekterer det til og med, som regel, men dette gjelder mora vår.» Han rista oppgitt på huet. «Du må vel for faen bry deg om henne, i det minste?!»
Jeg nikka. Jo da, klart jeg brydde meg om lille, surrete Mor Åse.
«Du vil vel ikke at’a skal ende opp som alkoholiker, vel?»
«Så klart vil jeg ikke det,» sa jeg og støtta meg til veggen. Prøvde å høre musikken jeg hadde skrudd på, men det var for lavt. «Men hva mener’u at vi burde gjøre, ‘a? Det er liksom ikke så mye vi kan gjøre…»
Jakob så litt rådvill ut. «Veit ikke helt. Med hjelp fra pappa kunne vi sendt henne til et eller annet hjelpesenter for semi-alkoholikere, kanskje.»
Som så mye annet Jakob sa syntes jeg også dette var helt på trynet. «Nå får du faen meg gi deg, ass! For det første er ikke mora vår verken alkoholiker eller semi-alkoholiker. Hu liker bare å ta seg litt vin av og til. Litt for mye vin, ja det skal jeg være helt enig i, men ikke nok til at det kan kalles alkoholisme.» Jeg trakk pusten. Nå måtte jeg altså pese med dette likevel. «For det andre kommer aldri pappa til å gå med på det. Aldri i verden!»
«Det er jeg helt uenig i,» sa broren min. «Har du ikke hørt hvordan han klager og bærer seg hver gang hu blir litt skakk i huet?»
«Jo, men det ha’kke noe å si. For han vil ikke sende henne på hjelpesenter uansett. Det blir for flaut. Du skjønner vel det?»
Jakob rista på huet enda en gang og strena inn på rommet sitt. Han visste at han hadde tapt denne duellen. Jeg kjente faren vår veldig godt. Ikke mange som kjente Per Fjeldson så godt som meg, nei. Kanskje Åshild Fjeldson, men det kunne være det samme, for hu var drita. Da faren vår var ung og gikk på skolen pleide de andre ungene å kalle han Forlegne Per. Og det var ikke for ingenting. Han ville ikke bli med på omtrent noe som helst, fordi han syntes det var for flaut. Rart han i det hele tatt klarte å få seg kone, unger og jobb, spør’u meg.
«Bare én ting til,» sa Jakob.
Jeg hadde ikke lagt merke til at han var kommet ut av rommet sitt igjen. «Ja?»
«Hvor er pappa,forresten?»
«Han stakk til bestemor for å hente Emilie.»
«Å ja,» sa han og forsvant inn igjen.
Jeg sto litt og glodde tomt på den lukka døra hans, så forsvant jeg inn på mitt eget rom også.
Emilie, ja. Den lille søstera vår på sju år. Hu var noe helt for seg selv. Makan til liten røverunge skulle man lete lenge og vel etter. Hu hadde et hjerte av gull, men en munn stappa full av dritt og møkk. Vokabularet hennes kunne sette henne i respekt hos selv den groveste sjømann. Ingen av oss visste hvor hu hadde tilegna seg alle de stygge orda, men vi ville også helst slippe å vite det. Jeg hadde min egen lille teori om at på et eller annet ubevisst plan var lille Emilie klar over at pappa var en svært forlegen person, så hu hadde bestemt seg for å lære masse griseprat så fort som fysisk mulig for å gjøre det enda verre for vår stakkars, ynkelig far. Jeg var uansett den eneste med denne teorien. En gang sendte vi lille Emilie til barnepsykolog, hvor hu gulpa opp all den drittpraten hu kunne. Barnepsykologen blei rød i trynet og måtte plutselig i et viktig møte, og forsvant fra rommet. Seinere fikk vi et brev i posten hvor barnepsykologen mente at grisepraten til den kjære søstera mi etter hvert kom til å avta med alderen. Da pappa spurte hva psykologen mente kunne være årsaken til at lille Emilie preika så grovt, var svaret han fikk som følger: «Små barn plukker med seg de merkeligste ting, det gjelder selvsagt også for språket.» Men da blei pappa faktisk sur. Han kalte barnepsykologen en jævla bløff og dreit i å betale regninga. Way to go, pappa! Meldinga han fikk fra lille, søte Emilie var enkel og grei: «Megafett, din horebukk!» Pappa rødma til han ligna en overstekt julegris, men vi visste at hu mente det godt. Så blei det boller og brus på alle sammen, for mamma hadde drikki altfor mye rødvin og syntes lille Emilie var dødskul.
Jeg gikk inn på rommet og plukka opp gitaren og spilte til langt på natt. Jeg lagde en sang om lille Emilie, den kule lillesøstera mi. Da jeg endelig var ferdig var jeg så sliten i henda at det var umulig å spille mer. Jeg tryna ned i senga og sovna som om jeg hadde stappa i meg tjue valium.

Tidlig neste morgen våkna jeg av at en bil kræsja i postkassestativet vårt. Det tok ikke mange sekundene før jeg hørte den bråkete kjeftesmella som var den søte, lille greia jeg kalte søster.
«Nå må alle møkkafolka her se til pokkerivold og stå opp!» ropte lille Emilie av full hals. For en nydelig morgenfugl hu var.
«Hysj, da, Emilie,» kunne jeg høre pappa si forsiktig. «De ligger og sover.»
Jeg satte meg opp i senga og stirra på klokka. 06.32.Det var for jævlig å komme hjem tidlig på en lørdag.
«Jeg driter vel i om de svina her ligger og sover!» ropte Emilie, og overdøva pappa. Man kunne begynne å lure på hvem som var mannen her i huset.
Jeg gnei søvnen ut av øya, kledde på meg en sliten olabukse og t-trøye og gikk ut av rommet. Kulda fra første etasje slo mot meg som en vegg av is. Klarte de ikke å lukke døra etter seg, el’? Jeg vagga ned trappa til første og smalt igjen ytterdøra. Vi bodde i et ikke særlig stort hus, så ytterdøra førte rett inn på kjøkkenet. Det var også på kjøkkenet trappa opp til andre etasje var. Med andre ord skikkelig festlig arkitektur.
Pappa satt ved kjøkkenbordet og så mer eller mindre deppa ut. Han sutta på en tannpirker.
«Kræsja du i postkassestativet igjen?» spurte jeg, bare på faenskap.
«Ja, jeg gjorde det,» sa pappa og blei rød i trynet. «Jeg kunne ikke noe for det. Emilie maste så mye på meg.» Han så ulykkelig ut. «Hun maste på meg fordi jeg ikke stoppet så hun kunne kjøpe seg en hamburger.» Han greip om armen min og stirra meg i hvitøyet. «Jeg blir gal av henne, Petter. Vet ikke hvor lenge jeg orker å ha henne i huset!»
«Slapp av, ’a, fatteren,» sa jeg og slo han kameratslig på skulderen. «Det ordner seg. Du husker hva psykologen sa? At Emilie kommer til å vokse av seg den stygge pratinga si. Da blir’a sikkert roligere også. Så bare slapp av.» Jeg blunka med øyet og virka skikkelig kul, men det hjalp ikke på Forlegne Per. Han bare satt der og beit på tannpirkeren sin og rista forsiktig på huet. Løpet var virkelig kjørt. Stakkars.
Jeg subba inn i stua, som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Det var ikke engang en dør som skilte de to rommene, bare et tåpelig lyselilla forheng. Det så ut som en sånn bule man gikk til for å få framtida spådd. Vi hadde klagd på det forhenget i alle år, men Mor Åse skulle ha det der for alt i verden. Hu dreiv og sa at hu fikk så fred i sjelen når’a satt der og strikka og drakk rødvin og stirra på det dustete forhenget. Jeg personlig visste at mora mi var sprø som en potetchips i topplokket, men holdt det for meg selv. Jeg var ikke så ofte i stua uansett, så jeg dreit egentlig i det teite forhenget.

I sofaen i stua satt lillesøstera mi og glodde på TVen, med en fjernkontroll i hver hånd. En til TVen og en til video’n. Jeg slang den slappe kroppen min ned ved siden av henne. Hu ensa meg ikke engang.
«Åssen går’e?» spurte jeg.
Lille Emilie stirra på TVen.
«Har du det bra, lillesøster?»
Lille Emilie stirra på TVen.
Jeg blei drittlei og rappa fjernkontrollen til TVen rett ut av hånda hennes. Da våkna lille Emilie på en brøkdel av et sekund. Rart med det der. Du eksisterte ikke før du fant på noe faenskap.
«Din teite mongo, få tilbake kontrollen!» ropte hu så det skingra i øra mine.
«Aldri!» erta jeg.
Så frika hu helt og begynte å slå meg med kontrollen til video’n. «Få den! FÅ DEN!»
«Ne-ei!» mobba jeg enda mer.
Hu blei helt vill i trynet og hoppa opp og ned i sofaen med den lille kroppen sin mens’a slo meg med kontrollen. Bare for å gjøre henne enda mer forbanna tok jeg den andre kontrollen også. Deretter la jeg dem på toppen av et skap der lille Emilie ikke kunne få tak i dem. Hu skreik og hoia og holdt et dundrende leven. Jeg bare sto der og gliste, noe som gjorde’a enda mer forbanna.
Pappa viste sitt lugubre åsyn i forhenget. «Kan dere være så snill å ta det litt med ro? Jeg er så sliten. Petter, i hvert fall du, da, som er voksen. Ikke plag Emilie.»
Jøss, var jeg plutselig voksennå, da. «Okay, fatter’n,» sa jeg og løfta Emilie høyt opp. Så la jeg henne ned i sofaen og kilte henne til hu nesten grein, før’a fikk kontrollene tilbake. Hu satte seg straks til rette og fortsatte sin endeløse stirring på boksen over alle bokser.
Jeg trippa ut på kjøkkenet igjen. Nå satt Mor Åse der også, eller, jeg fikk vel kalle henne mamma nå som hu ikke var drita lenger.
«Hei, vennen min,» sa hu, fortsatt litt grøtete i stemmen. Den ufine, bannende kjerringa som i går kveld hadde tatt over kroppen hennes var nå borte.
«God morgen.»
«Petter…»
«Ja…» Jeg prøvde å virke så uinteressert som overhodet mulig, men det funka aldri.
«Jeg beklager at jeg drakk litt for mye i går…» Stemmen hennes døde liksom ut og forsvant ut i lufta og blei borte.
«Helt greit det, mutter’n,» sa jeg og vifta med hånda.

------------------

Boka er tilgjengelig her
... (Blogginnlegget er hentet fra Ben's Forfatterblogg)

RomanUtdrag: Utskudd (2013)

$
0
0

Utdrag
2375 ord (av 49686)


Kapittel1

Det hadde regna denne natta. Nå titta sola fram fra et tett skylag av grå dotter. Varmen hang i lufta som en klam klut. Røyken fra sigaretten mellom fingra mine strakte seg desperat opp mot himmelen. Der jeg nå hadde slått meg til på en av de virkelig høye blokkene lot jeg øya mine gli over Oslos gryende liv. Alle bygningene, alle veiene, alt jeg kjente så altfor godt etter mine år her ute i den menneskeskapte, brutale jungelen. Den grå røyken som steig opp fra fabrikkpipene, alt maset og støyet fra travle mennesker som hasta seg hit og dit. Alle hadde noe å gjøre, et sted de skulle til, eller et eller annet viktig. Alt var for så vidt så jævla viktig hele tida. Og hvis jeg for eksempel stoppa et tilfeldig menneske midt på gata og spurte så pent jeg kunne om en tier til en kopp kaffe, så gadd personen mest sannsynlig ikke kaste et blikk på meg engang.
Fordi jeg var møkk. Et bortkasta utskudd. Bare enda et av samfunnets hjerneløse, utfrika problembarn som aldri kom til å tilpasse seg uansett hvor mye man prøvde. I andres øyne var det ikke håp for sånne som meg. Vi var bare mentalt ustabile drittunger på randen av narkomani, og noe så tåpelig som å prøve og hjelpe oss kom ikke på tale. Vi var, trodde de ’normale’, selv skyld i at det hadde endt som det hadde endt. Det var liksom min egen skyld at jeg hadde rømt hjemmefra fordi faren min følte en litt ekstraordinær form for glede ved å banke både mora mi og meg med en rødmalt stokk han hadde plukka i skauen. Før i tida, før jeg blei så stor at kjeften min klarte å videreføre informasjon, pleide han å misbruke meg. Mora mi også. Var det liksom min skyld at jeg rømte hjemmefra da? Fordi purken aldri fikk finger’n ut og pågreip den jævla demonen av en far?
Ja, det var visst min skyld.
Og der jeg nå satt på et hustak høyt over byen, og filosoferte over hvordan alt hadde gått galt for meg, var det bare én ting jeg ville ha. Jeg ville ha fred og ro. Jeg hadde gitt alt for å få et tilsynelatende normalt liv, en normal jobb med fast lønn. Ikke problemer med purken eller forbanna pushere med farlige bekjente som ville ha tilbake det de lånte ut for over et år sida. Jeg måtte slite hver dag for å få penger nok til å leve. Penger til et måltid i ny og ne, kanskje en kaffekopp, og røyk. Det var et helvete. Jeg begynte å forstå at frihet helt enkelt ikke var for alle mennesker. Dette var bestemt helt fra jeg var et lite guttebarn med en ond far. Allerede den gangen var jeg dømt til å leve et liv på rømmen fra alt og alle.
Jeg stumpa siggen og kasta den over kanten. Den dalte fredelig og plaska ned i en vanndam på asfalten langt der nede. Skyene var nesten borte fra himmelen og sola skinte. Stekte mot den urene huden min. Jeg reiste meg og gikk ned trappa mot gata. Dagens sykliske runddans hadde starta på ny enda en gang. Kampen for en tilværelse jeg liksom hadde valgt selv.
Idet jeg gikk ut på det regnvåte fortauet fikk jeg øye på en liten gutt som holdt mora og faren sin i hånda. De virka lykkelige. En varm strøm sildra gjennom meg, men også en grå sorg og et svart hat. Jeg håpte at den lille gutten aldri fikk grunn til å drømme om fred.
Unnskyld,” sa jeg idet de gikk forbi.
Faren snudde seg. ”Hm?”
Jeg dro på meg teatertrynet. ”Kunne jeg fått femten spenn til bussen? Du skjønner, jeg skulle hjem til mora og faren min, men så klarte jeg å miste penga mine.” Jeg stirra på han med de største dådyrøya jeg klarte å presse fram.
”Beklager,” sa han bare, og gikk som forventa videre.
”Harald, da!” sa dama. Hu snudde seg mot meg, smilende. ”Et øyeblikk bare, så skal jeg se hva jeg har.” Hu stappa hånda ned i veska og rota rundt.
Forhåpningene mine steig himmelhøyt.
Hånda hennes kom opp igjen. ”Her, ta dette,” sa hu og rakte meg hundre spenn!
”Tusen, tusen takk, Frue,” sa jeg og lyste opp. ”Du aner ikke hvor mye dette betyr for meg.”
Hu smilte igjen og klappa meg på kinnet. Jeg rykka automatisk bakover. Rein refleks etter alle gangene jeg hadde blitt slått og banka opp. Det blei en litt pinlig pause. Jeg sa fort takk igjen, og pigga vekk. Var ikke vant til snille mennesker. Idet jeg forsvant bak butikkhjørnet, hørte jeg mannen, eller Harald, som han het, si noe sånt som: ”Er du helt gal? Du gir ikke bort penger til sånne folk!
Men hu va’kke gal. Hu var et godt menneske. Og dersom Gud fantes, var jeg sikker på at han satte stor pris på det dama hadde gjort mot meg.
Fem minutter seinere havna jeg på Darina’s, en liten drittkafé gjemt innimellom noen gustne butikker et stykke unna Østbanehallen. ”Hva skal det være?” spurte dama, Kari, bak disken, som hu hadde spurt så mange ganger før.
”Tja,” jeg dro på det. ”En kaffe, svart. Og et skolebrød, takk.” Følte at jeg kunne slå ut håret litt nå som en englekjerring hadde beæra meg med en hundrings. Så rik hadde jeg ikke vært på kanskje en måned.
”Den er grei.”
Jeg forsvant mellom de altfor gamle stolene og bordene, og fant meg plass lengst inni kafeen. På denne tida av døgnet var det aldri mange her. Bare noen få morgenfugler som hata senga si. Jeg var ikke en av dem. Men jeg hadde ingen seng å verken hate eller elske. Ikke nå lenger. Hva faen skulle jeg gjøre? Hva skulle jeg ta meg til? Merka at jeg begynte å bli alvorlig desperat. Det kunne ikke fortsette som dette. Jeg følte meg som en gammal, utslitt gubbe, men var i virkeligheten ikke mer enn nitten år. Hvis jeg bare kunne skaffa endel gryn så jeg kunne fått meg et sted å bo, eller noe, hva som helst, som kunne forbedra livstilstanden min. Eller kanskje jeg burde sagt livsstillstanden min. For det var det det var. En jævla stillstand. Det skjedde ikke en dritt. Og det var ikke en kjeft som brøy seg.
Jeg gikk ut og tok meg en sigg. Fem minutter seinere stakk Kari det gustne trynet sitt ut døra og informerte at kaffen og skolebrødet hadde entra bordet mitt. Jeg kasta den lille jævelen og dumpa inn i kafeen igjen. Det lukta nydelig, og så enda bedre ut. Jeg heiv innpå kaffe og skolebrød om hverandre. Det smakte digg. Hadde ikke spist skolebrød på kanskje, tja, sju år. Da brødet var tygd, og kaffen supa vekk, slang jeg på meg den slitte sekken min, som inneholdt alt jeg eide, og gikk ut.
Nå steika sola som aldri før. Det nærmest oste fra de gjenværende vanndammene på bakken. Folk hadde plutselig fått opp gluggene for dagen, og stima rundt som roboter på überviktige oppdrag. Alle hadde noe de skulle gjøre. Noe som var det viktigste i hele verden. Alle disse seriøse ansiktene som sprada rundt, hit og dit, overalt. Hasta seg gjennom dagen for å rekke alt de skulle. Og midt inni denne levende kokegryta av forskjellige minoriteter og andre rariteter, sto jeg. Jeg så dem, men de så ikke meg. Jeg var luft. Nei. Mindre enn luft. Jeg var mer møkkete enn luft. Jeg kunne vel for så vidt dratt det så langt som å si at de aller fleste 'anstendige' mennesker så på meg som en svart flekk på deres ellers så kritthvite ark. Samfunnets kreft, kanskje. En uhelbredelig kreft som ikke gjorde annet enn å slite på det flotte systemet alle normale mennesker levde i.
En gjeng ungdommer dundra forbi meg. De glodde så jævlig at jeg trodde øya deres skulle dette ut. Hadde de aldri sett en stakkars faen før? Jeg dreit i dem og gikk inn på Peppe’s Pizza nederst i Karl Johan. Jeg hata denne delen av dagen.
Jeg blei stående å glo ved inngangen. Ved skiltet der det sto:

Vennligst vent her
til dere får utdelt plasser.

En servitør kom trippende lydløst mot meg. ”Hvor vil du sitte?”
”Samma for meg,” svarte jeg og heiste på skuldra.
Han nikka og førte meg innover restauranten. Menyen blei kasta foran meg. Jeg tok den opp, lekte interessert.
”Noe å drikke mens du tenker på hva du skal ha?” spurte han overvennlig, nesten litt kameratslig. Fake, så klart, men han var en god skuespiller. Jeg kunne, kanskje, nesten blitt lurt til å tro at han faktisk var hyggelig fordi han selv ville, og ikke bare fordi jobben krevde det.
”Bare vann, takk,” sa jeg, mens øya mine granska menyen inngående. Servitøren forsvant. Jeg stirra rundt meg. Deretter pigga jeg opp trappa til andre etasje, der dassen var plassert. Heldigvis var det ingen der. Jeg låste døra. Møtte mitt eget speilbilde. Jeg så virkelig dårlig ut nå. Trodde ikke jeg kom til å klare å holde det gående på samme måte i særlig mye lenger tid. Jeg fikk nesten noia av å se meg selv. Det så ut som om øya mine kom til å synke inn i skallen på meg. De svarte ringene som omringa dem gjorde ansiktet mitt enda hvitere enn det allerede var. Og det halvlange, fettete håret gjorde ikke det sykelige bildet akkurat noe særlig bedre.
Jeg dro av meg genseren og t-trøya. Begynte å vaske meg i trynet. Nøye, så jeg kunne vente et par dager med å gjøre det igjen. Deretter under armene, for å fjerne den sure lukta. Vaska med håndsåpe, og tørka av med dasspapir. Jeg kunne nesten ikke huske siste gangen jeg hadde fått meg en skikkelig dusj. Latt reint vann renne nedover kroppen på nytt og på nytt, til jeg var helt rein. Huska ikke hvordan det føltes å være helt rein. Det hadde vært herlig å være det igjen. Men noen ganger var det bedre å få vaska seg litt, enn ikke i det hele tatt. Saken var bare å ikke bruke så lang tid at folk begynte å mistenke hva som foregikk. Vaske, vaske og tørke, tørke, fort som faen, deretter pigge ut og late som man bare hadde pissa en skvett. Og sida jeg strengt tatt ikke hadde råd til noen utskeielser, blei jeg nødt til å luske meg ut av Peppe’s uten å bli nødt til og måtte verken bestille eller betale noe som helst.
Da jeg var vel ute igjen tok jeg fram røykpakka. Tre sigg igjen. Jeg la den tilbake i lomma. Nå måtte jeg spare. Prøve, i alle fall. Jeg hadde da fortsatt sytti spenn igjen av hundringsen jeg fikk bomma til meg, men de kom til å forsvinne fort som faen hvis jeg ikke passa på. Jeg trengte mer gryn. Så på en eller annen mirakuløs måte blei jeg nødt til å forvandle sytti spenn til, tja, kanskje sju tusen. Det hadde vært noe. Da kunne jeg begynne å trikse og mikse litt igjen. Men hvordan skulle jeg få til det?
Jeg subba oppover Karl Johan, som var både overoppheta og overbefolka. Hundrevis av travle mennesker, og hundrevis av plaprende munner, som blanda seg med resten av byens støy og larm. Pluss noen hundre dusin grå, smittefarlige byduer. De var overalt. På fortau, foran butikker, rundt søppelkasser og i parken rundt domkirka. Spesielt rundt domkirka. Som om dens hellige tilstedeværelse sugde duene til seg. Noe som virka litt rart. Siden dette ikke var de hvite, vakre duene man pleide å lære om mens man fortsatt var liten. Fredsduene. Så vakkert. Det var ikke mye vakkert med disse duene i hvert fall! De kom fra den andre sida av slektstreet. Fra brodergreina, der alle fedrenes synder hadde satt seg fast opp igjennom århundrene. Sikkert derfor disse duene var så stygge. Og ikke redde for en dritt, heller. Svina. Du kunne kaste sneiper, colabokser, eller spytte grønne gugger etter dem, men de blei ikke redde. Ikke faen. Snarere tvert imot. De syntes det var interessant. Så istedenfor å bli kvitt jævlene, kom de til å forfølge deg i lange tider.
Men uansett, jeg var også hata av folk, så jeg joina dem og slo meg like greit ned i parken utafor domkirka jeg også. Slang av meg sekken og lente meg inntil en stor, krokete bjørk, med blikket vendt mot kirka. Kasta skoa og planta føttene i det grønne gresset. Spare eller ikke spare, nå skulle jeg ha meg en røyk. Tente den og trakk ned den blå røyken. Blåste den ut i en rekke ringer som blei hengende rundt meg, til et eller annet svakt vindpust feide dem av banen.
Jeg stirra på den svære kirka som tårna seg over meg. Og den lille personen som pissa på veggen, helt inne ved kroken. Stakkars faen, tenkte jeg, og visste akkurat hvordan det var. Øya mine festa seg ved det lange, raggete håret som nærmest rant nedover ryggen hans. Jeg kunne ikke sette fingeren på det, men det var et eller annet med måten ryggen hans liksom kroka seg forover på som fikk i gang søkemotoren i huet mitt. En eller annen gang, et eller annet sted, hadde jeg sett han før. Det var jeg nesten hundre prosent sikker på. Kunne sikkert vedda en tier på det. Men hvor? Og i hvilken sammenheng?
Jeg blei sittende og glo til den gule strømmen hadde stoppa, og pikken putta tilbake i buksa. Han snudde seg plutselig og så rett på meg. Som om han kjente blikket mitt på seg. Jeg nærmest kasta huet ned i gresset. Hadde ikke sett en dritt, jeg, nei. Jeg hadde bare sitti og granska en duekladd gjemt i gresset foran meg.
Etter noen sekunder så jeg opp igjen. Han sto fortsatt med øya vendt mot meg. Faen, á! Hadde han hengt seg helt opp? Eller kjente han meg igjen også, som jeg på en vag måte kjente igjen han? Jeg blei skikkelig usikker der jeg satt med siggen mellom fingra, og bakhuet mot barken.
Plutselig løfta han hånda og pekte på meg.  


----------

Eboken er tilgjengelig her
... (Blogginnlegget er hentet fra Ben's Forfatterblogg)

Tilbake til 2013 – årets sanger

$
0
0
Mer enn tre måneder har gått siden 2014 begynte og endel interessant musikk har allerede blitt sluppet. Det blir likevel ingen oppsummering av de første ukene i år, men et tilbakeblikk på noen sanger fra i fjor som jeg fant … Les videre ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokgauken)

«The Mulberry House» (Regissør: Sara Ishaq)

$
0
0
En sjelden liten filmperle fra Jemen

Dokumentaren "The Mulberry House" er en av i alt 15 filmer som vises på Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo denne helga (fra 4. til 6. april 2014). Så langt under filmdagene har den vært vist to ganger - i går og i dag - og den skal også vises i morgen 6. april kl. 19.30

Regissøren Sara Ishaq er en ung kvinne med røtter både i Yemen og i Skottland, født som hun er av en jemenittisk far og en skottsk mor. Foreldrene skilte lag etter noen år, og i en alder av 17 ønsket Sara å flytte til Skottland for å bo sammen med sin mor. Faren fikk henne til å love at hun ikke skulle svikte sine jemenittiske røtter, og dette lovet hun - men det var et løfte hun likevel ikke skulle klare å holde. 

10 år senere kommer Sara tilbake til Jemen for å besøke faren og resten av familien - og for å plukke opp sine jemenittiske røtter. Lite ante hun at hun skulle havne midt i en revolusjon ... Hun begynner å filme det som skjer - først hovedsaklig innenfor dørene til sin farsfamilie - siden ute på gata. Det som var ment som et kortvarig opphold i begynnelsen av 2011, skal etter hvert bli mer langvarig. 


Sara Ishaq - filmens regissør
Vi blir vitne til en familie som følger opprøret i Egypt, og som kjenner seg dypt berørt av det som skjer på Tahrir-plassen - særlig etter hvert som myndighetene går løs på sine egne innbyggere og dreper og skader dem. I likhet med egypterne vet det jemenittiske folket så altfor godt hva det vil si å leve i et land styrt av en diktator. Så sprer opprøret seg utover den arabiske verden, og kommer også til Jemen. 

"Dette er en film om revolusjon og kamp for frihet. Like fullt er det en film om å tilhøre to ulike verdener, og om å skape seg et handlingsrom et sted midt imellom. Det er en film om mennesker som snakker sammen uten frykt, fordi de stoler på hverandre selv om de er uenige. Filmen er et unikt innblikk i en fremmed verden – som kanskje ikke er så fremmed likevel." (Fra filmdagenes brosjyre.)


Saras far og hans storfamilie
Familiemedlemmene er overraskende åpenhjertige overfor hverandre, og diskusjonene pågår høylytt. Og selv om vi skjønner at de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene sitter dypt, er det tydelig at alle aksepterer Saras valg av liv som en ugift kvinne, selv om hun er langt oppe i tyveårene. Diskusjonene mellom henne og faren er preget av både humor og varme når han gir uttrykk for bekymring over at hun fremdeles ikke er gift. Etter hvert som Sara dokumenterer det som skjer ute i gatene av folkets opprør, og får en rolle som reporter ut mot Vesten, er det en stolt far vi ser. I bakgrunnen rusler bestefaren rundt - en estetiker med sans for det vakre, og som pleier blomster og planter i hagen med sterk kjærlighet og pasjon. 

Mange familiemedlemmer bor i
morbærtre-huset
Som alltid når jeg ser filmer fra lukkede og eksotiske samfunn, blir jeg slått av hvor universelle egenskaper folk har, uansett hvor de kommer fra. Ulik religion preger selvsagt hvilke verdier man legger vekt på og hvilke omgangsformer som gjelder, men i bunn og grunn er vi alle opptatt av de samme tingene. I denne storfamilien er det plass for mange ulike mennesker, skjønt det først og fremst er mennene og de eldre kvinnene som dominerer diskusjonene rundt storpolitikken. 

Opprøret sprer seg også til Jemen
Jeg har aldri noen gang sett en film fra Jemen. Bare av den grunn var det ekstraordinært spennende å se akkurat denne filmen i forbindelse med de arabiske filmdagene. En film som nokså kort kan oppsummeres med følgende karakteristikker: varm, fargerik, interessant og egnet til å gi noen flere perspektiver på situasjonen i dette landet, som er et av verdens fattigste. Det er ikke en gjennomsnittsfamilie vi får innblikk i, men en etter forholdene meget ressurssterk familie, uten at de på noen måte kan betegnes som rike. Her leses det, her diskuteres det, her er man opptatt av det som rører seg i samfunnet. 

Heller ikke i Jemen har folket fått full uttelling for sitt opprør mot det sittende regimet. Interesserte kan lese mer om den jemenittiske revolusjonen i 2011 - 2012 her

Innspilt: (2011 - ) 2013
Originaltittel: Bayt al toot 
Nasjonalitet: Jemen
Genre: Dokumentar 
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 65 min.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

«The Square» (Regissør: Jehane Noujaim)

$
0
0
Egyptisk frihetskamp på Tahrir-plassen fra 2011 - 2013

"The Square" er en av i alt 15 filmer som denne helga vises på Kino Victoria i forbindelse med Arabiske filmdager 2014. Den har vært vist i dag, og den skal også vises i morgen 6. april kl. 15.15. I skrivende stund er så og si alle billettene utsolgt, men filmen er faktisk tilgjengelig i fullversjon på Youtube

Jehane Noujaim er en kvinnelig regissør med røtter fra både Egypt og USA (faren er fra Egypt, moren fra USA). Hun jobber med dokumentarer og har tidligere laget tre filmer, hvorav hennes "Control Room" fra 2004 (som handler om Al Jazeera) er den mest kjente. "The Square" ble nominert i klassen beste dokumentar i forbindelse med årets Oscar-utdeling

Det har etter hvert kommet en del filmer som handler om det egyptiske folks opprør på Tahrir-plassen i januar 2011. Det er ikke mange ukene siden jeg selv så filmen "Winter of Discontent". Det som imidlertid skiller "The Square" fra de fleste andre filmer om den arabiske våren, er at "The Square", som for øvrig er en dokumentar, viser hva som skjedde også etter at Mubarak gikk av. Vi følger faktisk utviklingen i to-tre år etter Mubaraks avgang. 


Demonstrasjonene på Tahrir-plassen
I dokumentaren er det noen frontfigurer som går igjen. Blant annet følger vi en britisk-født skuespiller - Khalid - som har kommet til Egypt for å kjempe sammen med sitt folk på Tahrir-plassen. Dessuten møter vi Magdy, som er medlem av det muslimske brorskap, og Ahmad, en idealistisk aktivist som er villig til å stå løpet ut, koste hva det koste vil. 

Da folket samles på Tahrir-plassen i slutten av januar 2011, aner de nok ikke hvilken makt de skal komme til å få. Alle er imidlertid enige om en ting: Mubarak må gå av! De har fått nok av vilkårlige forfølgelser, fengslinger og forsvinninger, tortur og det at de ikke kan snakke fritt. Holdningen i folket er at det er bedre å dø enn å havne i fengsel. Slik skal det selvsagt ikke være!


Kahlid og Ahmad
Etter utrettelige demonstrasjoner går Mubarak til slutt av, og folket er fra seg av glede over dette. Gleden fortar seg imidlertid betydelig da millitære myndigheter overtar makten i landet, og det viser seg at ingenting blir bedre. Lovbrytere fra Mubaraks regime blir ikke en gang straffeforfulgt, og korrupsjonen og den vilkårlige forfølgelsen av annerledes tenkende fortsetter som før. Dermed er det duket for ytterligere kamp. Folket vil nemlig ikke finne seg i at revolusjonen deres blir stjålet av de militære styresmaktene. 


Gleden over Mubaraks fall er stor!
I mellomtiden dukker et stort antall medlemmer av det muslimske brorskap opp på Tharir-plassen, og den plassen som tidligere har vært preget av kamprop, protestviser og den slags, ser nå ut som en eneste stor utendørs moské med tusenvis av mennesker som er bøyd mot Mekka i bønn. De som satte i gang revolusjonen ser at deres kamp nå er i ferd med å bli stjålet av islamister, og det var ikke akkurat dette de hadde tenkt seg da de startet sin kamp mot Mubaraks regime og senere mot de militære myndighetene. Egypt har tross alt tradisjoner som et sekularisert samfunn, med skille mellom stat og religion, og folk flest ønsker ikke å bli styrt av islamister. 


Men så var det ikke så enkelt likevel ... 
Til slutt lykkes det demonstrantene å tvinge myndighetene til å gjennomføre et demokratisk valg. Problemet er bare at valget står mellom Mubaraks tidligere partifeller og det muslimske brorskap ... Det muslimske brorskapet vinner valget med knapp margin, og Mohammed Mursi blir valgt til president. Det tar ikke veldig lang tid før det viser seg at han har større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang har hatt. Dermed er det atter duket for kamp, og aktivistene finner tilbake til Tahrir-plassen, selve symbolet på folkets makt. Knapt et år etter at Mursi kom til makten, måtte han gå av, og den 3. juli 2013 ble Adly Mansour innsatt som fungerende president. (Kilde: Wikipedia) Og som vi kjenner fra nyhetsbildet, er situasjonen i Egypt fremdeles opphetet fordi den er så uavklart. 

Dette er en modig film om noen heltemodige mennesker som er villig til å ofre alt for det de tror på - også sine egne liv. Vissheten om at deres kamp utgjør en forskjell, har gitt dem det motet som skal til for å stå løpet ut - i kampen om å få fjernet den ene despoten etter den andre. Et rørende samhold beskrives, og her er det plass for alle, både kristne, muslimer og jøder. Alt de ønsker seg er en leder som har samvittighet, som er rettferdig og som lytter til folket - uansett hvilken bakgrunn vedkommende måtte ha. Mens jeg fulgte deres utrettelige kamp for et verdig liv, tenkte jeg: hvorfor henter de ikke selv frem en leder fra folket? En som kan forene dem i den videre kampen og som kan utgjøre et reelt alternativ til det bestående, de militære og de religiøse? Det som i alle fall er å håpe på er at nestemann ut skjønner at han må spille på lag med folket for ikke å risikere å bli kastet før han får snudd seg ...


"Det er umulig å ikke føle beundring over hvor mye disse aktivistene ofrer. I motsetning til mange dokumentarer som har kommet ut etter revolusjonen, bruker The Square mer tid på karakterutvikling enn lange scener fra gatekamper og vi ser hvordan interne splittelser og mistro til hverandre truer samholdet. Resultatet er en engasjerende dokumentar med episke kvaliteter. En must see for alle som ønsker å forstå hvordan Egypt har utviklet seg etter Mubaraks fall." (fra filmdagenes brosjyre)

"The Square" er en modig film om noen frontfigurer som aldri gir seg, men hvor det etter hvert oppstår splittelse mellom aktivistene - mellom dem som tror på det muslimske brorskapet og dem som ikke gjør det. Filmen gjør et uhyggelig sterkt inntrykk! Særlig fokuset på fredelige løsninger som blir møtt med brutal vold fra myndighetenes side ... Etter å ha sett filmen synes jeg også at jeg har fått større forståelse for det som foregår i Egypt. Det er så fort gjort å identifisere hele folkegrupper med dem som styrer landene de bor i, og sånn sett er dette en tankevekkende film om hvor stor avstanden er mellom nettopp folket og styremaktene ... 

Måtte riktig mange se filmen! Om man ikke får den med seg i løpet av de arabiske filmdagene, så er det som tidligere nevnt mulig å se den på YouTube.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Al-Midan
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk og engelsk
Genre: Dokumentar
Spilletid: 108 min.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Midnattsrosen – Lucinda Riley

$
0
0
av Lene Sulusnes Man blir fylt med vemod når man har lest siste side av Lucinda Rileys «Midnattsrosen». Det føles som om man har tatt farvel med en god venn man ikke skal se igjen, men som har gjort ett uslettelig inntrykk. Den gode vennen er ikke bare hovedpersonene, men hele historien. Riley har skrevet […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Den boka!)
Viewing all 132 articles
Browse latest View live