Utdrag
Side 64 - 75 (av 288)
Vi strena inn i det bankende, gule huset. Tok av oss på beina og fortsatte inn i stua. Stua var stappa av folk nå. Noen av jentene dansa, blant annet de to helt greie, huska ikke hva de het. Noen av de nyankomne gutta dansa også, litt vaklevorent. Men all ære til dem for at de prøvde; jeg ville aldri gjort det. Blikket mitt festa seg ved bordet, rundt bordet, i sofaene og stolene. Kim og Iselin satt sammenklistra i det ene hjørnet. De så ut som to igler som endelig hadde funnet tonen og sugd seg fast i hverandre for all framtid. Monika og Margrete satt og prata med en av gutta som mest sannsynlig var i ledtog med pakistaneren med den svingende øreringen. Resten av sofaen var ledig. Jeg skanna området med røntgensynet mitt, overalt, men fikk ikke øye på noen. Jeg huka tak i Sebba. Musikken rumla over oss som forbanna guder i krig.
«Ser’u dem el’?» ropte jeg inn i øret hans.
«Nei, de er borte vekk,» sa Sebba, med øya overalt.
«Kanskje de har stikki på kjøkkenet,» sa jeg.
«Faen skal de der å gjøre, ’a?»
«Veitafaen jeg vel, men kanskje de er der. De har ihvertfall ikke stikki herfra, da hadde vi sett det.»
Sebba nikka, gjorde tegn til Muhammed og Nazeer at de skulle bli med oss. Vi bana oss vei mellom ølbokser, flasker og annet skit på vei mot kjøkkenet. Fletta satt fastsugd i halsen på en gutt. Jeg kunne ikke høre det, men det så ut som han holdt på å le seg i hjel.
Jeg entra kjøkkenet. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Nervene spente seg og alt gikk rundt i noen hundredels sekunder. Jeg blei kald på ryggen. Sebba tok tak i meg. På kjøkkenet sto våre tre gode venner fra Bøler, pluss en til som også var pakistaner, og prata med Hestehala og Jenta. De dreiv og blanda Absolute Vodka med Sprite og Fanta. Bertene fniste med hele kroppen. De drakk hver sin slurk, knakk liksom litt sammen, reiste seg opp, og drakk litt til. Våre gode venner hadde ikke fått øye på oss enda.
«Dere veit hva dere skal gjøre?»
Folka mine nikka.
«Ingen leker superhelt før dere må?»
De rista på huene.
«Flott,» sa jeg, og gikk inn på kjøkkenet med angsten i behold.
Huene til alle folka på kjøkkenet blei vridd i vår retning. Hestehala og Jenta smilte skeivt til meg, lekte tøffe og drakk sprit og Fanta. De første sekundene Bølerfolka stirra på oss var det med interesse og vennlighet, sånn man gjerne stirrer på noen man ikke kjenner som kommer på en fest. Så gikk det plutselig opp for dem, eller i hvert fall for sjefen med dingleringen, hvem vi var. Hans interesse smelta som overoppheta is, rant ned på bakken og forsvant ned i en sprekk til langt der nede i dypet et sted. Øya hans forandra seg helt. De blei kalde og dødbringende. Han lente seg over til den andre pakistaneren, hviska noen ord i øret hans. Igjen stakk det i brystet mitt. Sebba, Jonatan, Muhammed og Nazeer klumpa seg inn på kjøkkenet.
Småripsen holdt kjeft og stirra på oss. Så gikk de. Bare forsvant.
Nå var kjøkkenet fylt til randen av innestengt raseri og hatske tanker. Jeg tenkte at jeg uansett ikke skulle være den første som åpna kjeften her. Ikke faen. Det var jeg så flink til ellers at nå skulle jeg holde meg stum. Sebba sto ved siden av meg, tok seg en røyk og sendte pakka videre til meg. Jeg veide for og imot. Jo, dette var et bra tidspunkt for en sigg. Jeg dunka ut en og putta’n i kjeften. Blikket mitt var som nagla fast i blikket til pakistaneren mobilen min kjente så godt. Han målte meg opp og ned. Prøvde kanskje å psyke meg ut, men jeg hadde ikke tenkt til å bli psyka ut i kveld. Aldri i livet. Han plukka også fram en pakke røyk. Han putta en i munnviken og la tilbake pakka. Jeg ga pakka tilbake til Sebba. Ingen sa noe. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før fiska fram en lighter og tente røyken til pakistaneren jeg hadde sett før. Men blikket vårt var festa med superlim.
Så skjedde noe totalt uventa. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før gjorde tegn til at han ville tenne røyken min. Jeg så på han, prøvde å finne ut hva faen det var han pønska på. Sebba kom med noen rare lyder ved siden av, men jeg klarte ikke å tyde dem. Jonatan, Muhammed og Nazeer holdt seg rolig som statuer. Jeg nikka en gang og bøyde meg litt fram. Pakistaneren tente røyken min, jeg kunne se at han gliste inni seg. Øya hans glimta til, men jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg nikka en gang til som takk, og da gliste han med trynet, ikke bare øya. Ingen sa noe. Det var en merkelig situasjon. Jeg hørte ikke lenger den dunkende musikken fra stua. Det var som om øra mine hadde fått seg innebygde lyddempere. Alt var stille i huet mitt. Vi sto der i noe som virka som åtte evigheter, stirra på hverandre og røyka på siggene. Lufta var så pakka med spenning at det blei vanskelig å puste. Jeg og min gode venn fra Bøler blei ferdig med røyken helt likt. Han slapp sin på gulvet, stirra på den og stirra på meg. Det lyste av øya hans. Var det en utfordring? Jeg slapp siggen min på gulvet også. Vi knuste dem i samme sekund. Ingen av oss hadde sko på, men det dreit vi i. Begge parter visste at dette var et nærmest hellig øyeblikk som snart ville bli brutt, og hele helvete kom til å følge med det. Det visste alle som var på kjøkkenet, kanskje til og med også kjøkkenet selv. Alle begynte å pakke seg sammen, gå nærmere hverandre. Adrenalinet bobla i årene våre. Jeg merka at Muhammed og Nazeer begynte å bli rastløse. Det gjorde Jonatan også. Sebba kasta siggen sin i vasken og sendte den ned i sluket med litt vann.
Nå var vi så nærme hverandre at vi kunne klappa hverandre på ryggen. Jeg hørte en av de norske tjenerne til pakistaneren svelge en klump som sikkert fylte hele halsen hans. Da skjedde det. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Ansiktet mitt og synet mitt eksploderte i en blanding av rød og svart farge.
Da jeg åpna øya noen hundredeler seinere lå jeg på gulvet under kjøkkenvasken. Hele trynet mitt verka av en intens smerte. Øyet mitt dunka. Han hadde klint meg rett ned i gulvet. Han så ned på meg, gliste med hele kroppen. Han så på meg med avsky og hån. Kameratene mine stirra på meg.
Jeg trakk pusten og nikka.
De koselige Bølerfolka skjønte ikke bæret av hva som skjedde før det hadde gått nesten sju sekunder.
Sebba og Jonatan fløy på han som hadde slått meg. De banka løs på’n med knyttnever, albuer, knær og bein. Muhammed ga den andre pakistaneren en skikkelig på trynet med slåsshanska si. Han vakla bakover med blodig nese og skalla huet i et kjøkkenskap så det skrangla i glass og tallerkener. Han skulle til å slå tilbake, men Muhammed var konge så han ga’n et skikkelig spark midt i magen så duden holdt på å spy. Han ramla sammen på gulvet foran meg. Jeg stirra’n inn i øya sekundene før han forsvant inn i sin egen verden. Jeg reiste meg opp ved hjelp av kjøkkenbordet. Den ene nordmannen som hadde vært der var borte. Stikki av som en liten feig mus. Han andre fikk grisejuling av Nazeer. Trynet hans ligna et bilde av Picasso etterpå.
Det tok kanskje ikke mer enn to minutter, så sto vi, Sebba, Muhammed, Jonatan, Nazeer og jeg, som de eneste igjen. På gulvet lå Bølerdustene og ynka seg. Denne gangen som forrige gang hadde vi vært mye sterkere enn dem. De hadde driti seg ut for andre gang.
Jeg takka kameratene mine, tok dem i hånda og takka dem inderlig enda en gang. Det hadde jo ikke vært min skyld at folka fra Bøler blei banka; jeg fikk meg bare en på trynet, så var jeg nede for telling. «Tusen takk, ass,» sa jeg, enda en gang.
Sebba klappa meg på ryggen. «Det gjø’kke no’ om du ikke har banka noen nå, skjønner’u vel.»
«Jeg skjønner det. Og dere må vite at det e’kke fordi jeg er pingle, ass!»
Sebba lo godt.
Kim kom plutselig inn på kjøkkenet med Iselin på slep. Han virka drita full av både det ene og det andre. Han gjorde store øyne da han så folka på gulvet.
«Faen har skjedd her, ‘a?» sa han og hikka. Han mista Iselin. Hu rygga ut av kjøkkenet med henda framfor seg. «Har’e vært krig her el’?» spurte han og stirra på Sebba.
«Ja, det kan du godt si. Det var de folka fra Bøler, forresten.»
Trynet til Kim blei plutselig seriøst som en gravalvorlig foresatt. «Å, faen,» sa han.
«Hva er’e, ‘a?» sa Jonatan. «Er’u kamerat med dem el’?»
«Nei, så klart ikke!» sa Kim. «Men det forklarer hvorfor de fjortisbertene ringte purken for en stund siden.»
Jeg tok tak i Kim og rista’n. «Hva faen er’e du sier?! Ringte de purken!?»
«Ja, de dreiv og preika om at det var bråk på kjøkkenet, men jeg tenkte ikke mer på det…» Stemmen hans blei borte.
«Hvor lenge er’e sida?» ropte jeg inn i øret hans.
Han rista sløvt på huet. «Veit ikke helt, jeg. Ti minutter, kanskje.»
Jeg slapp Kim og så hjelpeløst på Sebba. «Hva faen i hælvete skal vi gjøre nå, ‘a?»
«Jeg veit ikke, jeg veit ikke!» Jeg var ikke den eneste som holdt på å få panikk. «Når de kommer hit og ser åssen de folka her ser ut kommer vi til å bli bura inne en uke!» Han vifta med henda og var helt på tuppa.
«Hvor lang tid kan det ta før de er her?» spurte jeg ut i kjøkkenrommet, håpa kanskje på svar fra høyere makter.
«Tja,» Nazeer dro på det. «De kommer nok om noen minutter.» Han gliste litt. «Purken er kjapp når de veit at det er bråk på en eller annen fest. Da kommer’em med én jævla gang.»
Jeg klarte ikke å tenke klart i det hele tatt. «Hva skal vi gjøre?»
«Vi burde stikke til hælvete vekk herfra mens vi har sjansen, så klart,» sa Nazeer. Det var beundringsverdig hvor rolig han var.
«Hvor burde vi stikke?!» ropte jeg av full hals.
«Vi hopper ut av vinduet og beiner opp i skauen.» Nazeer åpna kjøkkenvinduet.
«Beiner til skauen!» sa jeg. «Æ’kke det langt pokkerivold, ‘a?»
Nazeer tok tak i meg og rista meg. «Dude, vi beiner til skauen om det så er tusen mil! Skjønner’u det? Vi må stikke nå!»
Dette trengte jeg mer enn noe annet. Jeg kom til meg selv igjen. Panikken forlot meg og blei borte i et usynlig hull i taket. «Greit,» sa jeg, og mente det.
«Flott,» sa Nazeer.
Plutselig blei musikken i stua slått av. En søyle av angst slo gjennom kroppen min.
Sirener. Sirener, for faen! Purkesvina var rett utafor huset.
«Vi må virkelig stikke nå,» sa Nazeer. Han dro meg i genseren.
«Hva skal jeg gjøre, ‘a?» ropte Kim.
«Du holder kjeften din lukka og sier du ikke veit en dritt!» sa Sebba mens han vifta med finger’n.
Kim nikka. «Hvis jeg ikke finner på noe bedre.»
Nazeer hoppa ut av vinduet, så poppa vi ut en etter en. Muhammed, Jonatan, Sebba og jeg. Vi datt ned i buskene omtrent to meter under vinduet.
Buskene utafor var beinkalde og jævlige. Sokkene mine blei gjennomvåte på sekundet. Vi kava som skilpadder liggende på ryggen for å komme ut av buskene fort nok. Politisirenene ula innover nabolaget som sultne, skabbete ulver. Vi kom oss ut av buskgrepet og løp ut i hagen til Monika. Den var omringa av et svært jævla tregjerde! Jeg hørte at det kom flere purkebiler, sirenene ula i kor. Gjerdet var for høyt til at vi kunne komme over det. Hjertet mitt banka som et helvete. Vi hørte roping fra innsiden av huset, roping og dunking. Jeg prøvde å sende smarte tanker til Kim. Det som virkelig plagde meg var at han ene norske typen hadde stikki av fra kampen. Han kunne sladre som en gammal kjerring. Da kom det til å være kjørt. Rumpekjørt!
«Hva faen skal vi gjøre?» hviska Muhammed. Stirra panisk rundt seg.
«Der borte!» sa Jonatan og pekte på en liten klynge epletrær som var planta like ved gjerdet.
«Faen mener’u med det?» spurte Muhammed.
«Vi klatrer oppi’rem og hopper over gjerdet, skjønner’u vel!» Sebba slo ut med armene som en sirkusdirektør.
Vi pigga bort til de frosne epletrærne og begynte å klatre som ville faen. De var glatte og kalde og jævlige, men det skulle funke. Det var nødt til å funke! Jeg kasta et blikk opp mot kjøkkenvinduet vi hadde hoppa ut av. Det sto på vidt gap. To politifolk sto og klødde seg i huet på innsiden. Kim sto ved siden av dem og veiva med henda. Jeg krympa meg der jeg hang i treet.
Nazeer var over gjerdet . «Kjapp dere!» hviska han så høyt han kunne. «Kjapp dere!»
Jonatan og Muhammed hoppa over gjerdet. Det knaste i den stive barken. Sebba og jeg var de siste igjen på Monikas side av hagen. Vi klatra som gale for å komme høyt nok. Det var faen ikke lett å få tak med de skoløse føttene våre. Og hvem i all verden bygde et jævla hagegjerde så høyt?
«Ha’kke tid til å klatre høyere nå!» sa Sebba. Han hoppa, og i noen endeløse sekunder svevde han i lufta, så traff han bakken som en sekk. Jeg hoppa like etter, det kilte som tusen maur i magen. Jeg traff bakken med et dunk, og lagde en guffen lyd. Jonatan dro meg opp på beina igjen.
«Vi stikker!» sa Nazeer.
I samme sekund ropte noen fra kjøkkenvinduet i hagen til Monika. Vi snudde på huene. Faen. Angsten lamma meg nesten igjen. Snutejævlene hang ut av vinduet og ropte etter oss. «Vi ser dere nok, pøbler!» skreik den ene. «Bli hvor dere er, så kan vi snakke om det!»
«Snakke om det, meg i ræva!» ropte Sebba og ga dem finger’n. «Dra til hælvete!»
Så løp vi det vi var gode for gjennom alle hagene til eneboligene på Oppsal. Vi kjente dem selvfølgelig ut og inn etter alle åra med epleslang. De andre gjerdene var ikke fullt så høye som det hos Monika, så med litt hjelp av Jonatan kom vi oss over alle mann. Aldri før hadde jeg sprinta så fort. Kroppen min orka ikke mer, men jeg fikk krefter jeg ikke visste jeg hadde. Etter ti-tjue minutter havna vi ved banen på Ulsrud. Der chilla vi noen minutter. Jeg pusta og pesa som en gal, det gjorde vi alle sammen. Vi ramla ned på asfalten og bare lå der og holdt på å dø av all hyperventileringa.
«Fyy faen, det var for jævla nære på, ass!» sa Sebba gjennom pustinga.
«Ja, herregud, dette vil jeg helst ikke oppleve igjen,» sa Jonatan og lente seg mot en lysstolpe som blinka litt fra og til. Han klemte fingra rundt føttene sine. «Hva faen gjør vi hvis de så hvordan vi ser ut?»
Nazeer dro på skuldra og smilte skeivt. «Ikke mye å gjøre med det. Da må vi bare bite i det sure eplet og bøye oss som gentlemen, haha.»
Plutselig hørte jeg sirener. Jeg spratt opp fra asfalten og adrenalinet begynte igjen å pumpe gjennom kroppen. «Hører dere det?»
Alle nikka.
«Hva gjør vi nå, hæ? Hva i hælvete gjør vi nå?!» ropte Jonatan og virra med huet.
«Bare ro ned,» sa Nazeer tilbake, fortsatt kald som en istapp. «La meg tenke.»
«Tenk fort, ‘a, for nå kommer’em!»
Vi hørte sirenene fra oppe ved en liten gangbro tjue tretti meter unna oss. Etter få sekunder fikk vi øye på blålysa som blinka og snurra og holdt på. Snutebilene bråbremsa oppe ved gangbroa. Vi hørte roping og hissig preiking fra dem. Jeg kasta blikket dit lysa kom fra. Pokker. De samme purkene som hadde hengt ut av vinduet noen minutter tidligere hang nå over kanten på broa og gaula som rømte mentalpasienter. De veiva med henda og vifta med lange lommelykter. «Nå står dere stille!» ropte en av dem.
Vi stirra på politimennene som ropte og holdt på. Plutselig kom lyden av banen, som et kall fra selveste Himmelriket. Vi var jo selvfølgelig på Ulsrud T-banestasjon. Takk og pris! Det letta i brystet mitt. Femti meter lenger borte, fra byen, kom banen rullende som en stor, rød ildvogn sendt rett fra himmelen. Purkefolka så det også. De skjønte hva vi tenkte på. De begynte å løpe ned overgangen som ville bavianer. Vi sto og trippa. Til og med Nazeer var litt spent. Banen nærma seg. Førti meter. Tretti meter. Tjue meter. Politiet nærma seg også med stormskritt, bokstavelig talt. Ti meter. Banen var rett ved siden av. Politiet var over Jonatan og Muhammed, men det fant de seg faen ikke i. Jonatan sparka den ene politibetjenten i magen, han falt hardt bakover og inn i en busk med rosa blomster av noe slag. Muhammed huka seg ned og smatt unna den andre politiduden, som også velta inn i en av buskene. Banen stoppa. De prøvde å signalisere til han som kjørte vogna med lommelyktene, men føreren skjønte det ikke. Vi beina inn i vogna idet den rulla videre mot Bøler og Bogerud. Purken blei stående aleine med skammen i behold.
Vi slang oss ned på setene i vogna og pusta letta ut. Dette var virkelig nære på. Skulle nesten tro vi hadde englevakt, enda det var lite sannsynlig med tanke på hva vi hadde gjort. Vi blei sittende på banen helt til Mortensrud, endestasjonen. Deretter skifta vi side og hang på helt ned til Nasjonalteateret. Vi gikk av der. Bytta side og tok banen tilbake til Oppsal igjen. Vi var rimelig ivrige etter å skifte sokker og stappe føttene i bøtter med varmt vann.
Vi klarte oss imidlertid jævla bra, for ingen av oss blei huka i ettertid.
------------------
...
(Blogginnlegget er hentet fra
Ben's Forfatterblogg)
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra 
...
(Blogginnlegget er hentet fra